På jobb uten gravide mager og nyfødte som skriker

Hvorfor må nordmenn dra til Filippinene for å gjøre en jobb her? Hva gjør vi her? Jeg (Hilde) har jobbet ei stund nå, vært på kurs ei uke og besøkt Marinduque igjen. I tillegg driver jeg fortsatt og lærer (prøver å lære...) tagalog. Mine oppgaver er først og fremst å sørge for at dere i Norge får informasjon om arbeidet her og at flere får lyst til å bli støttespillere. Det vil si at jeg skal sørge for at det kommer nyheter på de ulike websidene og til bladet vårt Tsjili. Jeg jobber i Sponsor Relation Team, avdelingen som har ansvar for alle fadderavtaler, oppfølging og rapporter. I tillegg er jeg med som konsulent i forhold til helse, veileder studenter og tar i mot besøkende.

På besøk i en kirke som driver sommerskole for barn i nabolaget.

Jo da, jeg savner gravide mager og nyfødte som skriker! Jeg savner alle mine flotte kollegaer i Norge og jobben som jordmor, men samtidig er det utfordrende å jobbe med nye oppgaver i en annen kultur og med andre språk. Et besøk ute i slumområdene gjør at en får lyst til å fortsette. En kjøretur er nok til å oppleve de voldsomme kontrastene. Noen av oss vokser opp med alle muligheter åpne, mens det store flertallet strever og har lite eller ingenting.

Behovet blant barn og unge her på Filippinene er enormt. Det er utrolig mange forsømte unger. Misjonsalliansen jobber spesielt mot denne gruppen, blant annet med hjelp til utdanning. Det er ikke en selvfølge for et barn her å få gå på skole. Familien har sjelden råd til transport, skoleutstyr og tapt arbeidsfortjeneste. Mange barn jobber for å bidra til at familien får inntekt.

Fo to uker siden var jeg på kurs sammen alle helsearbeiderne i organisasjonen. For meg ble det en interessant kulturell opplevelse. Kurset ble holdt på Manila Universitet, og var om ledelse og prosjektarbeid innen helse. Fem dager, en times reise hver veg til og fra Manila (vi bor i Quezon City, Metro-Manila), 25 deltagere (8 fra Bangladesh) og utrolig mange og lange pauser med masse mat. Jeg har aldri tidligere opplevd en mer høytidelig overrekkelse av diplom for vel overstått kurs. Mange bilder ble knipset og flere taler holdt. Det var en annen måte å få overrekt kursbevis på enn det jeg har opplevd i Norge. Der ligger gjerne beviset ved utgangen siste dagen og navnet må en gjerne skrive på selv.  Jo, jeg lærte litt også, men hadde kurset vært i Norge ville det vært ferdig på to dager.

Drosjeturen til universitet var like spennende hver dag. Drosjesjåførene kjører gjerne 24 timers skift fordi de leier drosjen et døgn for ca 200 kr. Drosjen henger sammen… så vidt! Du er heldig dersom du treffer på en som vet akkurat hvor du skal. Hjemturen fra universitetet skulle vise seg å bli en utfordring, - det ble umulig å finne en ledig drosje. Tog/T-bane ble da løsningen (heldigvis sammen to andre kursdeltagere første dagen).  Egne vogner for kvinner gjorde at turen føltes tryggere, men utrykket "sild i tønne" fikk plutselig mening. Det var stappfullt i vogna da vi stoppet på stasjonene. Der sto en mengde kvinner og ventet, og alle presset seg inn i vogna da dørene åpnet. Jeg er glad jeg er minst et hode høyere enn de fleste her. Da fikk jeg i hvert fall litt luft og sikt.

Jeg opplever fortsatt at kulturen krever en del tilpassing og læring. For meg er det en utfordring å bruke lang tid på det meste og å kose meg med alle "meriendas"/snacks som serveres til alle tider. Det er ikke sjelden å bli invitert ut på gangen fordi de andre ansatte på kontoret ønsker å dele en snacks (varmt måltid + kaker + kokosjuice)!  Jeg prøver å sette pris på det, men det blir jo som å spise middag flere ganger hver dag! Det er vanskelig for en stressa nordmann å bli vant til filippinsk arbeidskultur. Tida har en annen betydning her (og er vel ikke like kostbar som i Norge heller hvor man opererer med helt andre lønninger).