Magnificent Marinduque

Vi savner trivelige Trøndelag, men Marinduque er helt OK, og vel så det. Hyppige strømbrudd, lavt vanntrykk, dårlig nettforbindelse og ingen renovasjon til tross (eller kanskje nettopp derfor) – vi trives.  Alltid godt og varmt, veldig easy going og laid back, ingen køproblemer, ren luft – et ”sydhavsparadis”.

Naturen i Norge er fantastisk, Trondheim er en flott by og fire årstider er fascinerende, men det vi savner er selvsagt folk, i første rekke familien.  Da kan Marinduque fort bli langt borte, ensomt, stille og isolert.  Nesten ingen naboer, folk på markedet eller folk i gata snakker lite engelsk.  Vi blir sett på som rare og alltid beglodd, prisene på markedet stiger når vi spør og ulikhetene er mange.  Alt (av det enkle tilbudet som er) stenger tidlig på kvelden og vi har så langt ikke funnet oss ny menighet eller cellegruppe.  MEN, folk smiler, vil gjerne ha kontakt, er nysgjerrige på en positiv måte, deler gjerne og vil vårt beste.  30 + og sol, sykkel og joggesko, havet rett utenfor stuedøra og høner i hagen hjelper også.

Godt det snart er jul!  Vi skal hjem (til Trondheim) og feire med Lars, Ingrid, Andreas, Martin, Jorun, Ada Olive, Anne-Mette, foreldre og venner.  Kan det bli bedre?  Privilegerte?  Så det holder.  Det beste fra to verdener!

Kongens gate, Trondheim

Utsikt fra hagen, Amoingon, Marinduque

Det blir ikke hull i ei tann som er ren, ...

Ikke et uvanlig syn

Det er ikke alle tenner som får godt stell, men derimot er det mange Karius og Baktus'er som stortrives med godteri, søte drikker og søt mat. Mange barn vokser opp med råtne tenner som trekkes etter hvert. Søtsaker er billig i forhold til sunn mat og grønnsaker, og en sulten liten mage tar gjerne i mot noe som døyver litt.

To dagsentre i Boac har virkelig satset på at barna skal lære å ta vare på tennene sine. Tannbørstene har fått sentral plass i rommet og lærer forteller at de underviser ungene tannpuss og hygiene. Tannlegen som er med oss er fornøyd. - Forebygging er viktig og vi må starte med de minste barna, sier hun.

Barna har laget hver sin tannbørsteholder. Julegavetips?

Her er det laget en laaang vask der barna både kan pusse tenner og vaske hender

En lignende vask ved en annen barnehage. Denne er litt for høy for de minste barna, så her skal det bygges et lite trappetrinn.

Jenter på leir

Cherrydell og Kari gjør de siste forberedelsene.  

Jenter i tenårene har mange likheter enten de bor i Trondheim eller på Marinduque. Før helgen deltok 26 jenter ved en leir arrangert av Misjonsalliansen. De to norske volontørene Margrethe og Mirjam har hatt jentegrupper i to av landsbyene/kommunene som vi samarbeider med. Leiren var et tilbud for de som har vært med på disse gruppene.

Lørdag var det fokus på selvbilde, det å være stolt av seg selv, at hver enkelt er skapt helt unikt av Gud, hvordan reklame påvirker osv. Reklamen her fokuserer på at kvinner og jenter skal være hvitest mulig og bruker helst modeller som er lyse i huden. Et paradoks da at vi som er norske koser oss i sola og gjerne vil bli brune (eller røde som de beskriver oss her).

Cheridell som er lokal volontør underviste deretter om hygiene, og Kari som er norsk volontør snakket om fysiske og psykiske forandringer som jenter opplever i tenårene. Ved konkrete eksempler, bilder, plansjer og gjennom gruppearbeid virket det som om jentene både lærte noe nytt og fikk diskutert egne erfaringer.

Jentene lå i telt. Ikke så rart da at dagen startet grytidlig for de fleste. Det blir fort hett inne når temperaturen ute er rundt tredve og sola står opp før seks.

To bortskjemte nordmenn

Vi prøver å bli kjent i nabolaget i Amoingon, finne ut av en del praktiske utfordringer og ikke minst bli bedre kjent med våre kollegaer. Så langt er vi overbevist om at vi vil trives her. Det er liksom ikke det verste en kan oppleve at man må spise ute fordi det er for varmt inne, at man må ha på vifte når en sitter på verandaen eller ta en dukkert i sjøen for å bli litt avkjølt.

Hva gjør to bortskjemte nordmenn som har forvillet seg til landsbygda? To som er vant til mobildekning, internett, vann i krana, at drikkevann bringes til huset og at søppel hentes til faste tider?

I går fant vi ut at drikkevann må kjøpes i Boac (vi bor for langt unna sentrum til at det kan leveres på døra...). Det går helt greit. Vi har jo tilgang til bil. På spørsmål om hva vi gjør med søppel fikk vi beskjed om å ha det i en plastpose og grave et hull i bakken. Eller vi kan kjøre det til elva i Boac og dumpe det der. Eller vi kan levere det til en søppelbil klokka fem om morgenen i Boac. Resultatet blir sikkert det samme...det havner i elva eller sjøen. Det er trist at det er det som skjer med det meste av søppelet både her og i Metro Manila. Tenk deg søppel fra 20 millioner mennesker rett i sjøen. Eller 100 millioner mennesker dersom en tenker på hele landet.Vi får prøve å bli flinkere til å ikke produsere søppel, finne noen som driver med gjenbruk av plast og flasker og brenne det som kan brennes.