ADD your joy......

Plakat på veggen i et av klasserommene på Yook barneskole på Marinduque

Tirsdag reiste jeg (Hilde) nedover til Marinduque sammen to norske sykepleierstudenter som skal være der i praksis i fire uker. Avreise fra kontoret i Manila kl. 10.00 og ankomst ferjeleiet kl. 14.30.  Det ble litt tid til å handle mat (dårlig utvalg på øya) og å spise lunsj før ferja forlot Luzena kl. 16.00.  Tre timer på ei gammel, men ok ferje.  Deretter en times kjøring til Buenavista der Misjonsalliansen har kontor og overnattingssted.  Laaang reise!

Malene og Hilde på ferja

 

 

Onsdag var vi på Yook barneskole der Misjonsalliansen har mange fadderbarn.  Hensikten med besøket var oppfølging av barna.  Det innebærer nye bilder av hver enkelt og samtaler/intervju slik at faddere i Norge får oppdatert informasjon.  Frivillige foreldre stiller opp både som fotografer og praktisk tilretteleggere sammen lærerne ved skolen og ansatte i Misjonsalliansen.  Jeg blir stadig imponert over alle de frivillige (både ungdommer og voksne) som bruker timer og dager på å jobbe gratis for at samfunnet skal bli bedre!

Fra kantina på skolen

Sykepleierstudentene Hilde og Malene sammen voluntør Siri fotograferte og registrerte hele dagen.  Ungene syntes det var spennende med nordmenn på besøk og smilte masse (men helst ikke da de ble fotografert).

Når det gjelder helsevesenet på Marinduque så er det lite å skryte av.  Det er kun et lite sykehus, som på folkemunne kalles "slakteriet".  Man advares mot å bruke det ("da kommer du helst ut i kiste..") Ifølge en del vi snakket med var det dårlig med både utstyr, hygiene og kvalifisert personell der.  De som har råd drar heller til Manila eller Luzena ved behov for helsehjelp.  Helsepersonell er det lite av på øya, og når Misjonsalliansen  har de årlige helsesjekkene av barn er det leger og tannleger fra Manila som frivillig reiser ned til Marinduque og foretar kontrollen.  Ut fra det lille jeg har sett og hørt hittil er behovene mange,- opplæring/utdanning av lokale hjelpere, helseopplysning (tannhelse, hygiene, ernæring, førstehjelp mm), utstyr, latriner, vann osv osv.  Det å være i praksis som sykepleierstudent her vil garantert gi en annerledes erfaring enn det å være student i Norge!

Et lite under

Lars er blitt bedre :-) !  Det betyr at han er tilbake på skolen, hevelsen har gått mye ned, foten har normal farge og bandasjer og lang støtteskinne er kastet.  Fortsatt kan han ikke belaste foten og kort støtteskinne med "ledd" må brukes.  Mange timer med fysioterapi må også til før operasjon av fremre korsbånd og menisk.

Sist tirsdag ble det bestemt å starte med fysioterapi. Etter besøk hos spesiallege skulle vi bestille time til fysioterapi, to ganger pr uke med start umiddelbart.  Ved skranken i venterommet ble vi derimot informert om at det ikke var ledige timer denne uka, at booking for neste uke ikke kunne gjøres før på fedag og at vi bare kunne bestille timer for én uke av gangen.  Topp moderne sykehus og fancy datasystem til tross, det var meldingen fra fire ansatte bak skranken.  Mye er ineffektivt i Filippinene, kanskje på grunn av overflod av billig arbeidskraft og ekstremt kontrollerende personalledelse.  Se tidligere blogg om betaling i butikk.

Vi ble litt fortvilet!  Hva skulle vi gjøre nå?  Legen hadde sagt at det var veldig viktig å komme i gang med fysioterapi raskt.  Venterommet var fullt.  Plutselig kommer ei dame som har overhørt samtalen frem og tilbyr oss sine to timer denne uka, onsdag kl 18 og fredag kl 17, helt ideelt for oss.  Hun påsto at hun ikke hadde bruk for timene.  Vi fikk følelsen av å oppleve et lite mirakel, både på grunn av hennes vennlighet og den ideelle løsningen for oss.  En omtenksom handling blir forhåpentligvis til stor velsignelse for Lars som er avhengig av rask forbedring av bevegeligheten i kneet før operasjonen.

Kontraster

Gå-joggetur i nabolaget klokka 07.30 iført shorts, joggesko (sokker!!) og singlet, tagalog via ipod på øret og mobil i hånda:

• Siden vi bor i en "village" (som er et fredelig og bevoktet område) starter turen blant rekkehus, eneboliger og parker (ganske likt Norge egentlig, men kanskje litt varmere...)
• Etter et halvt minutt passeres parken og kiosken der det alltid sitter noen og prater.
• Biler vaskes og poleres, hushjelper går tur med hunder og vakter kjører rundt på tricykles.
• Passerer porten der vaktene hilser vennlig "Maganda umaga po" (po brukes alltid som høflighetsform, og jeg er jo hvit, godt voksen og bor i villagen).
• Freden er over!!  Biltrafikk som er intens og luft som er stinn av eksos.
• Utenfor nabo-villagen sitter ei gammel, lita og mager dame,- i utslitte, fillete klær og med tiggerboks.  Ser ut som om hun bor bak et skur der.  Sitter der alltid...(Alene?  Familie?  Fins det ikke hjem for henne?  Vil hun forstå meg om jeg prater med henne, vil hun bli redd?  Hva bør/skal/kan JEG gjøre?).  Tenker at jeg må ta med mat og drikke neste gang..., urettferdig verden...
• Nyter eksosen og biltrafikken.  Ikke helt som Bymarka!
• Føler meg litt ubekvem med situasjonen.  Få som går eller jogger tur!
• Varmt og klamt!
• Glemte solbriller!
• Forstår lite av det som sies i øret via ipod...Oho.  Kung hindi ho makakaabala sa inyo.
• Svitsjer over til Sigvart Dagsland,- norsk tekst og behagelig musikk.  Øker volumet for å overdøve trafikkstøyen.
• Folk skal på jobb, trafikken øker.  To felt brukes av tre-fire biler i bredden,- som fotgjenger er det bare å passe seg.
• Kommer til EDSA som er en av hovedveiene gjennom Manila.  Ligner på KAOS, store busser som ikke tar hensyn, jeepneys stappfulle av folk, og biler (mange store, flotte privatbiler og veldig mange utslitte drosjer) som fyller ut hver kvadratmeter av vegen.  Masse støy og tuting...  Greier ikke puste i lufta her og finner raskt en annen vei.
• Barn som løper innimellom bilene (magre, uten sko og med slitte klær) og tigger (Har de foreldre?  Hvor bor de?  Noen som bryr seg om dem?).
• Tilbake i vår village,- fredelig, biler vaskes og hundene luftes.  Hushjelper og sjåfører.
• Kontraster.
• Treningstur for samvittighet og tanker....

Noen ganger er det ikke ålreit

Siste uke har vært annerledes.  Planen var å delta på retreat med hele staben i Misjonsalliansen.  Dessverre ble det "sykepleie" i heimen i stedet.  Lars' skade i kneet er alvorlig og trenger tid for å leges.  Det gjør vondt!!  Så vondt at turen fra senga til stolen på stua er en prøvelse.  Å komme seg på skolen igjen er foreløpig bare en drøm, men målet er å klare det i løpet av uka.  Ny "lazy boy" stol til tross, livet i stua (i kjelleren) er egnet til å deppe enhver.

For ute skinner sola og temperaturen holder seg rundt +30 grader - alltid (i hvert fall siden vi kom).  Utrolig stabilt, herlig og pålitelig vær.  Kortbukse hele dagen.  I starten virket det utmattende, nå er det "som det skal være".

Hele staben har vært på retreat som arrangeres annet hvert år.  Tema denne gangen var "Give love a chance", om kjærlighet fra Gud, kjærlighet oss imellom og kjærlighet til deg selv.  Rapportene fra de som deltok er positive: Rolig, lærerikt og brobyggende.

Hvorfor gjøre det enkelt.......??

Neste gang jeg handler skal jeg ta med skjult kamera.  Kjøpte forleden dag to duker og ei pute, ca kr 100 totalt.  Gikk inn i butikken og ble straks fotfulgt av tre ansatte.  Da jeg fant dukene fikk jeg hjelp til å bære dem inntil handlingen/tittingen var over.   Deretter ble jeg geleidet til "kassen" der Ole Martin måtte skrive ned navn, adresse og telefonnummer.  Vår bærer/guide leverte lappen til en annen ansatt som registrerte dette og ga en ny lapp til en ny ansatt.  Vedkommende tok med denne lappen og penger fra oss til en kasse et stykke unna, kom tilbake med vekslepenger og kvittering.  Denne ble underskrevet av nok en ny ansatt og vi fikk vekslepengene, men ikke kvitteringen.  Den fikk vi først etter å ha blitt fulgt ut av butikken der en vakt (med gevær/maskingevær el) sjekket kvittering og varer (og oss??).  Kanskje nødvendig når antallet innbyggere i landet nærmer seg 100 millioner??  Utrolig mange ansatte og sjelden noen som kan svare på noe når vi spør...."out of stock" er standardsvaret!
MEN folk er imøtekommende og hyggelig, (kanskje best å bare resignere og "nyte" ventingen mens handlingen pågår?). 

En meter bredt

Tidligere denne uka var vi på åpning av et "Community center" på Salambao (et av pilotprosjektområdene der Misjonsalliansen jobber).  Stedet ligger nord i Manila ved kysten.  Vi kjørte til ei havn og tok båt ut til Salambao.  Langs hele kanalen/elva var det moloer med varierende bredde (enkelte steder kanskje 1-2 meter bredt) der folk bodde i hus bygd på bambuspåler ute i vannet.  Moloen var litt bredere der innbyggerne i Salambao hadde bygd community center og hvor de også hadde kirke, dagsenter og helsesenter.  Tre norske lærerstudenter hadde hatt praksis på dagsenteret her i noen uker, og de arrangerte volleyballturnering etter åpningen av senteret.  Ungene hadde "lært å hilse på norsk" så vi ble møtt med "give me five" av alle ungene.

Fra dagsenteret på Salambao.

Pasient i stua

Da har vi dessverre vært i kontakt med sykehus og leger allerede. Lars kjørte seg av på longboard fredag kveld og har skadet høyre kne ganske ille (hoven fra stortåa opp til lysken, kneskåla forflyttet til siden og ganske mye smerter).  Etter røntgen bestemte ortopenden først operasjon, men ombestemte seg og vil nå ha MR først.  Det får vi tatt om noen dager, så inntil videre blir det å ligge på senga og være i ro!  Han er heldigvis ved godt mot tross smerter og sengeleie.

 

 Au!!!

  

Finn en feil

Marinduque - Filippinenes hjerte

Marinduque er en perle av ei øy, midt i Filippinene, og hjerteformet.  Vi dro dit siste helga i januar for å besøke Karen og Anders Myrene og lære om Misjonsalliansens arbeid.  Tre-fire timers kjøretur fra Manila til ferjeleiet, tre timer på ferje og en time i bil til Buenavista sør på øya.  Trafikken har vi nevnt før, og den er like spektakulær og utfordrende samme hvor en skal.  Ferjene er bruktimporterte kinesiske og dårlige etter norsk standard, men turen er fantastisk flott.  +32 grader og stekende sol gjør også sitt til at det blir eksotisk.

På Marinduque bor det 250.000 mennesker som livnærer seg av landbruk med kokosnøtt- og risproduksjon, fiske og enkelt dyrehold  med gris, kyr, vannbøfler og høns.  Misjonsalliansen driver arbeid sør på øya, hvor vi sammen med lokale etablerer "peoples organizations" som tar ansvar for sin landsby og gjennom kartlegging definerer hva som skal gjøres.  Resultatet blir ofte helsestasjon (et lite hus med svært enkelt utstyr), en førskole (for å hjelpe små barn å lese og skrive, slik at de kan begynne på skolen!), ulike prosjekt for miljø (skogplanting og vern av truede koraller), prosjekt for å øke inntekten (f.eks. souvenirproduksjon av kokosnøttskall) etc. etc. Misjonsalliansen bidrar med penger og kompetanse, men alltid i samarbeid med lokale myndigheter og folk fra nærmiljøet.

Vi fikk være med å besøke flere av stedene der det jobbes.  Idyllisk på overflaten, men folk lever svært enkelt.  Utfordringene er de klassiske; Helse, undervisning og inntktsgivende arbeid.  Vi fikk i tillegg oppleve mye, med båttur, innvielsesfest av nytt helsehus, marked, bading i varme kilder, velkomstfest for oss og ikke minst hanekamp.  Sistnevnte var en kulturopplevelse som fortjener eget avsnitt i bloggen.

Vi skal tilbake til Marinduque, til fantastisk natur, hjertegode mennesker og til alle utfordringene som vi håper vi kan være med å finne løsninger til.

 Typisk kystfiskebåt

 Produksjon av souvenirer av kokosnøtter

 

Rismarker 

 

Fiskeutsalg på markedet

 Tricycle - den alminnelige drosjen med ubegrenset plass til folk og bagasje (bare å lesse på)

 Hanekamp - her hisses hanene opp til dyst mens folk vedder

 Høye lyse nordmenn er alltid populære.............