Sist lørdag hogg jeg (Ole
Martin) meg selv i foten med machete under forsøk på å kappe opp noen
palmegrener. Masse blod og roping på
Hilde medførte rask transport til sykehuset i Boac på Marinduque (på folkemunne
”slakteriet”). Kuttet ble renset og
stivkrampesprøyte satt, men av frykt for at sener var kuttet (lam lilletå) og
manglende kompetanse på Marinduque ble vi anbefalt å reise til Manila. Dagens
(eneste) flyavgang ble vanskelig å rekke, så Hilde la i vei på ni timers reise
med ferje og bil med meg i baksetet.
I Manila er det flere
gode private sykehus. Vi valgte et hvor
vi er kjent fra før og ble umiddelbart tatt imot med rullestol, undersøkt,
kjørt på røntgen, gitt ny stivkrampesprøyte og innlagt for nærmere undersøkelse
dagen etter. Vår utvalgte lege (her er
det bare å velge å vrake) så på skaden søndag og konkluderte med mulig skade på
sener og bestilte operasjon til dagen etter. Før det måtte jeg gjennom intervjuer,
blodprøver, hjerteundersøkelse og røntgen av lungene, alt i regi av
spesialister og assistentleger. Private sykehus
tar ingen risiko i tilfelle noe går galt, og jeg har skrevet under utallige skjema
med fullmakter og ansvarsfraskrivelse. Mandag morgen ble det faste og full kroppsvask med spesialmiddel før
trilling (til sengs) til operasjonssal og spinalbedøvelse. I mellomtiden, fra innleggelse og ved ujevne mellomrom,
er blodtrykket målt og temperaturen tatt flere titalls ganger, med samme
resultat hver gang. Operasjonen ble
gjennomført (tror jeg, jeg sov), men kokte ned til å lukke kuttet da det meste
så ut til å være i orden. Nå gjenstår det
bare å fullføre antibiotikakuren mot betennelse. Treningsstart om fjorten dager.
Hvordan kunne et ”enkelt”
kutt lede til innleggelse, sjekk av hele kroppen og full service i dagesvis? Nødvendig? Legers frykt for å gjøre noe
feil? Godtroende ”bleiking” i stand til
å betale for seg? Var det opprinnelig en
skade som ble helbredet? Hvem vet, men
resultatet ser ut til å bli bra. Nå
venter jeg bare på å bli utskrevet (tirsdag ettermiddag)………..
