Kaos

Sist lørdag ventet vi besøk som skulle hentes på flyplassen, 45 minutters kjøretur hjemmefra ved normal trafikk.  Tropisk hett og sol da en ansatt sjåfør og Ole Martin i hver sin bil kjørte hjemmefra.  Etter noen minutter begynte det å øse ned.  Vidusviskerne på fullt hadde plutselig for liten kapasitet, hastigheten på tre/fire felts motorvei ble redusert til gangfart, det ble nesten helt mørkt og sikten redusert til baklysene på bilen foran.  Så ble det helt stopp.  På noen minutter var veibanen omdannet til ei elv.  På det dypeste vasset folk med vann til opp på brystet - på motorveien!  Det kraftige regnet, mye søppel i gatene som blokkerer dreneringen og stedvis høye murer langs veien gjorde sitt.  Trafikken i Manila er normalt crazy, nå ble den surrealistisk, sittende alene i en bil med nær null sikt og biler med og uten lys over alt som lette etter alternative ruter rundt "innsjøene".  Når en i tillegg er relativt ukjent og bare skulle følge etter en lokal sjåfør, ble opplevelsen nærmest skremmende.  Køene ble presset sammen, konstant kamp om hver millimeter både foran og til sidene, kjøring på fortau, på gresset langt til side for motorveien, biler som kjørte seg fast eller fikk motorstopp, busser og lastebiler som ga blaffen i alle "med"-trafikanter og midt oppe i det hele, en syklist uten lys.  Etter hvert også mye folk i "veien", folk som forlot busser og valgte å vasse i stedet.

Å rekke flyet ble en illusjon, overlevelsesinstiktet overtok.  Alle trafikkregler ble satt til side, kampen om millimetrene blandet med bønn om bedre sikt og fraværende motorstopp overtok. Selv vår lokale sjåfør opplevde situasjoen som spesiell, men kunne trøste Ole Martin med: "Det var din første flom, det blir verre".

Vi rakk ikke flyet.  Turen til flyplassen tok tre og en halv time. Våre gjester ble innkvartert på hotell ved flyplassen pga tidlig flight neste dag og vi startet på hjemturen. En annen kjørerute ble valgt og like raskt som flommen kom, tørket gatene opp.