Adresse Amoingon, Boac, Marinduque

Det er så absolutt mulig at vi vil trives med denne utsikten. Selv om Manila kan kalles fascinerende på sitt vis er Marinduque noe ganske annet.
 

Flyttebil var bestilt til sist torsdag, og selvfølgelig ble Marinduque utsatt for tropisk storm akkurat den dagen. Kraftig vind og mye regn skapte oversvømmelser og en del skader på øya. Ferjene ble innstilt og strømmen stengt.

Ikke så farlig med lange reiser og mye venting når man har et lasteplan å sove på

Vi kom oss avgårde med ferje fredag formiddag og omtrent hver millimeter på båten ble utnyttet. Biler og lastebiler sto så trangt at folk klatret ut av vinduet for å komme ut av bilen. Bra da at ferjeselskapet reklamerer med at de setter sikkerhet først...

Endelig kommer vi frem til øya som skal være hjemmet vårt det neste året. Det tar vanligvis kun en halv time å kjøre fra ferjeleiet til Boac der vi bor. Men det er når vegene er tørre. Det ble litt kaos da vi måtte ta en omveg fordi vegen var oversvømt, og ikke alle bilene ville ta sjansen på å kjøre gjennom vann og gjørme. Flere steder var det gått jordras og trær revet opp. Mange hus ble oversvømt, også kontoret vårt i Boac.

Heldigvis stoppet regnet og det meste tørket opp i løpet av helgen, og vi fikk etter hvert både strøm og vann i huset. Lørdag var vi sammen med alle ansatte i Misjonsalliansen (cirka 30). Trivelige og ikke minst dyktige folk som vi gleder oss til å samarbeide med.

Huseieren overrasket med nymalt hus til vi kom...gult, oransje, grønt, lysegrønt...

Søndagen startet klokka seks med 2-timers tur innover øya, en herlig dukkert i sjøen, kaffe på verandaen og deretter sykkeltur. Familien Myrene med sine tre gutter kom med vaffelrøre og brunost utpå ettermiddagen. Sammen de tre norske volontørene Mirjam, Kari og Margrethe + ei amerikansk jente som jobber for Fredskorpset og ei filippinsk jente fra Buenavista koste vi oss med norsk kaffemat.

Ikke så verst å kunne tilby dette til de som besøker oss!

På grunn av jobb og en del annet som må ordnes dro vi tilbake til Manila i går. Turen gikk greit den. Vi dro med samme ferje som da vi ankom og følte oss riktig så trygge. Ferjemannskapet møtte oss med overstrømmende vennlighet, blanke øyne og ganske så snøvlete tale.

Ole Martins bursdag ble feiret med middag ute på Eastwood der juletrær og julemusikk preget hele området.

Fra Eastwood 29. oktober

Farlig arbeid i stedet for lek og moro

Hver eneste dag møter vi, ser og kjører forbi noen av dem. Barn som jobber. Noen selger ett eller annet eller tigger på gata i Manila.  Noen jobber som hushjelper eller i fabrikker mens andre sorterer søppel. På Marinduque er mange barn nødt til å hjelpe familien i stedet for å gå på skolen. De passer dyr og søsken, jobber på markene eller med ulovlig og farlig fiske.

Filippinene er et land med mange barn, omtrent 35 millioner barn under 14 år. Kun 65 prosent av dem fullfører barneskolen, og mange begynner aldri på skolen. Barnearbeid er blitt et alvorlig  problem som har økt med tretti prosent de siste ti årene. I 2011 fantes 5,5 millioner barnearbeidere her.

Statistikk viser at et av fem barn i landet arbeider i farlige jobber, men det fins antagelig høye mørketall. Farlig barnearbeid er definert som arbeid som kan skade barns helse, sikkerhet eller moral. Barn utsettes direkte for farer som skarpe verktøy eller giftige kjemikalier. Andre farer kan være mindre tydelige, for eksempel risikoen for misbruk eller problemer som følge av lange arbeidsdager.

Det er heldigvis mange som jobber for å bedre situasjonen, men problemet er sammensatt. Rundt 26 millioner lever under fattigdomsgrensen. Foreldre mangler inntekt og det sosiale systemet tar ikke godt nok vare på barna. Barn slutter på skolen og får ikke utdanning som kunne endret situasjonen. Både Misjonsalliansen og våre mange partnere jobber for å bedre situasjonen, og vi greier å påvirke forholdene for noen. Men det er et enormt problem, og barna fins overalt. Millioner av barn som ikke får lekt og som alt for fort må ta de voksnes ansvar.

 

På plass igjen

Leeenge siden forrige blogg. Vi har vært på ferie. I Norge. Truffet familie og venner, spesielt Ada Olive, vårt første barnebarn. Stor stas. Gleder oss til å se henne (og alle de andre) igjen til jul.

Ada Olive med foreldre og faddere, 7. oktober

Ada Olive ble døpt i Salem Trondheim sist søndag. Hun strålte med et stort smil da Jann Even (pastor i Salem) lyste velsignelsen over henne. Mye folk i salen, fantastisk lovsang og mange kjente. Herlig å være ”hjemme” og føle varmen fra familie og venner.

Nå er vi på plass i Manila igjen, så lenge det varer. I slutten av måneden flytter vi til Marinduque, ei mindre øy lenger sør på Filippinene. Vi gleder oss. Etter nesten tre år i Manila blir det OK å komme til ei rolig ”stillehavsøy”.  Mange utfordringer også der, men omgivelse blir totalt forskjellige. Spennende arbeid og en flott gjeng filippinske medarbeidere frister også.