Kjempehelg

Vi har vært på helgetur med mange spennende opplevelser.  Turen gikk med fly til Legaspi øst på Filippinene og videre med bil til Donsol, en liten kyst-landsby.

Legaspi ligger ved foten av vulkanen Mayon, 2462 meter høy.  Vulkanen er kjent for å ha verdens mest perfekt symmetrisk koniske form.

  

Mayon er også Filippinenes mest aktive vulkan med 48 utbrudd de siste 400 år, sist ved årsskiftet 2009/2010. Bilde fra 29. desember 2009.

I Donsol bodde vi på et “homestay”. Vi leide et rom i et privat hus og delte stue og kjøkken med andre gjester og familien.  Vennlig og morsom dame som drev stedet og spennende folk som leide de andre rommene.

Første kvelden var vi på ”elve-cruise” sammen med en engelsk dame, en amerikaner og en finne på en liten banka (typisk filippinsk båt med utriggere) for å se på ildfluer.  Magisk å tøffe langs elvebredden i måneskinn og plutselig komme til et ”julepyntet” stort tre fullt av ildfluer.  Litt mindre magisk var det at båten var gammel med store og gjentatte startvansker.  Ole Martin avsluttet turen med å tråkke gjennom dekk.

Hovedformålet med turen var å svømme med hvalhaier, verdens største fisk.  Utenfor kysten av Donsol oppholder mange hvalhaier seg for å ”gjøre seg fete” på plankton.  Lokale båteiere og guider er organisert og tilbyr turer.  Vi (oss to og fire andre turister pluss et mannskap på fire) tøffet rundt i tre timer sammen 20 andre båter og speidet etter storfisk. 

Vi var utstyrt med maske, snorkel og svømmeføtter.  På forunderlig vis var speiderne på båtene i stand til å se hvalhaiene (fortsatt et mysterium for oss hvordan, vi så ingen ting), før de kommanderte ”jump!”, og da hastet det.  Sammen med mange andre ivrige skuelystne plasket vi rundt og prøvde å se ned gjennom et litt grumsete vann (mye plankton). 

Ved to anledninger (Hilde ved tre) så vi hvalhai, og de er DIGRE, opptil 20 meter lange. Ca 5 meter under oss skled majestetisk noe som mest av alt minnet om en ubåt. Enormt bred og stor, med masse hvite prikker, karakterisk hai-finne og en enorm hale. En helt utrolig, fantastisk og ubeskrivelig opplevelse.

Vokser opp i slum og søppel

Det er mandag formiddag og vi tusler innover smugene i et av slumområdene i Metro Manila. Det kryr av mennesker overalt. Få av de voksne som bor her har fast jobb og mange av ungene går ikke i barnehage eller på skole. Det er et tøft område å vokse opp i og utfordringene er mange. Vi er her med fire norske besøkende som ønsker å "bli kjent med" vårt arbeid.

"Guidene" våre er to kvinner som bor i området og jobber som frivillige ledere for Misjonsalliansen (dvs at de gjør jobben uten lønn, men får opplæring/kurs + dekning av utgifter). De besøker hver måned de over 100 barna i området som er med i Misjonsalliansens fadderordning. Her driver vi ikke med lokalsamfunnsutvikling, men barna som har vært med i programmet fra tidligere vil fortsette å få støtte til de er ferdig med utdanningen. Kirka i området er en av våre samarbeidskirker og driver et aktivt barne- og ungdomsarbeid.

En søppelplass som ble stengt for 20 år siden gir fortsatt en slags inntekt for en del av familiene. Alt som kan selges av metall og plast blir tatt ut. Noen dager gir det ingen inntekt, andre ganger kanskje nok til mat for dagen. Det er nesten alltid røyk fra bål hvor overflødig søppel blir brent. Familiene som bor rett ved sliter ofte med hoste og diaré.

Tidligere var det ei enkel bru her , men den ble ødelagt av storm. Nå er det "ferja" som bringer oss over. Ungdommene som er ferjepersonell har sluttet på skolen. Det er et stort problem at barn og ungdom ikke fullfører skolegangen, ofte pga at de ikke har råd til transport eller utstyr.

Det er umulig å beskrive med bilder...lukter, lyder, fluer, hunder, haner, rotter....alle menneskene....mange smiler og hilser....men noen ser ut til å mangle håp med tomme og apatiske blikk. Jeg legger merke til barna....mange leker og virker glade....noen har jeg mest lyst til å bare ta med hjem eller til sykehus.... gi dem mat, et bad, legesjekk, behandling.

Her har noen kreative familier plantet grønnsaker i et hjørne av søppelplassen. En av kvinnene forklarte at de ikke alltid greide å tjene noe, men at hagen i hvertfall gir dem noe å spise.

Et lite samfunn som ikke gir opp

Ole Martin på veg ut til Pulo sammen to besøkende fra Norge. Moloen forsvant i flom og tyfon  sist høst og lenge måtte de bruke båt for å komme frem. Nå har innbyggerne fått laget provisiriske bruer av bambus (som heldigvis holder selv når fire nordmenn lister seg over).

Karl til venstre er ansatt i Misjonsalliansen. Her sammen to av lederne i innbyggernes interesseorganisasjon. De brenner for samfunnet sitt og gjør en viktig jobb for å bedre situasjonen for de som bor her.

Folk har bygd opp husene igjen etter ødeleggelsene, men fordi dette er ulovlig bebyggelse har eieren sagt at de ikke kan bygge murhus. Alt består av papp og planker. Så ved neste storm...

Det er søndag, men mange av ungene møter opp til ekstraundervisning. Det er et tiltak iverksatt av interesseorganisasjonen i samarbeid med oss for å hindre at ungene slutter på skolen. Collegestudenter som får stipend fra interesseorganisasjonene jobber frivillig hver søndag for å hjelpe de yngre barna med fagene. Nå er i tillegg to norske volontører der hver uke.

Her lages fiskegarn. De fleste familiene lever av fiske eller produksjon av kull

Nyklipt

Har vært et nødvendig ærend hos frisøren. Sir R kjenner meg fra før,. "Du har ikke vært her siden oktober nå. Hvor er sønnen din?" Medhjelperen hans ga både hodebunnsmassasje og skulder- nakkemassajen mens vi ventet på at Sir R avsluttet sin kunde.  Jeg, 176 cm lang føler meg DIIIIGER i stolen og prøver å synke sammen det jeg kan for at Sir R. skal nå opp til toppen på hodet mitt. Utrolig hyggelige, godtar til og med at jeg ikke vil styles med velbrukte børster....I will make your hair with my hands...
Pris for minst en times behandling av hår, hode, nakke skuldre og rygg...60 kr.

Kambodsja

Vi har nettopp kommet hjem etter ei fantastisk uke i Kambodsja hvor Misjonsalliansen hadde sin årlige konferanse for utsendinger i Asia.

Sammenliknet med mange storbyer i Asia er Phnom Penh nesten som en landsby – få høyhus, rolig trafikk, ikke veldig mye folk og mangle innslag av "enkle" transportmidler. 

Mye av person- og varetransporten er på sykkel og moped, gjerne kraftig overlesset.

Første kvelden var vi på "cruise" på Mekong-elva.  Her er en del av gjengen på dekk.  Styreleder i Misjonsalliansen, Paul Erik Wirgenes til venstre, hadde tatt turen fra Norge

Torturapparat og illustrasjon fra folkemordmuseet i Phnom Penh.  Under Røde Khmer  fra 1975-79 ble i underkant av 2 millioner mennesker drept.  Det kan virke som om utviklingen i Kambodsja ligger etter flere sammenlignbare land.  Kanskje det skyldes at det ikke er tatt et skikkelig rettslig oppgjør med Røde Khmer.  "Alle" familier har noen som forsvant i perioden, og mange av overgriperne lever og er fortsatt i maktposisjoner.

Misjonsalliansen jobber gjennom en partner med landsbygdutvikling.  De fleste husene på landsbygda, der risdyrkning er hovednæringsvei, er bygd på påler pga. årlig flom.

Ristørking

Vi fikk være med og hilse på samarbeidpartnere og se på prosjekter.  Her fra et møte med med den lokale organisasjonen som orienterte om situasjonen i sin landsby.  De fortalte mye om egen "bank", en spare- og låneordning startet, eid og drevet av de selv.  Alle medlemmer sparer månedlig og kapitalen brukes til lån til de samme medlemmene. Selveid, null gebyr, ingen administrasjonskostnad og 100% demokratisk.

Etterpå var det lunsj.  God, hjemmelaget mat med fisk, ris, kjøttsuppe og ulike salater.  (En utfordring med god bordskikk for en trønder med stive bein). 

En fiskedam med 500 fisk og den stolte eieren.  Resultatet av et prosjekt for alternativ inntekt gir denne familien mye fisk, i tillegg til at salg finansierer ny settefisk og fôr.

De siste dagene var vi samlet til faglige og oppbyggelige samlinger på et feriested ved kysten sør i Kambodsja.  Vi bodde på en "green resort" - i bambushytter med veldig enkel standard, solcelleenergi og økologisk mat.  Over er utsikten fra hytta vår.

Bambushytter er mer åpne enn telt og dyrelydene om natta er eksotiske.  Enda mer spennende når vi fikk besøk inne.  Her en levende frosk som har tatt ansvar for en dorull på badet!

Solnedgang over Kep, Kambodsja.

Der det er hjerterom er det husrom

Metro Manila med sine 18 millioner innbyggere og tett trafikk er en utfordring for ei som trives med frisk luft, turmuligheter og natur. På grønne Marinduque med kokospalmer, sjø, frisk luft, rolig tempo og dårlig internettforbindelse kan jeg (Hilde) ikke gjøre annet enn å trives. Utfordringene er mange for innbyggerne her. Manglende inntekt, lite mat, dårlig helsetilbud, manglende infrastruktur, store familier, tuberkulose, diare, barn som ikke går på skolen osv osv osv.

Talawan er en av barangayene (småkommunene) der Misjonsalliansen jobber. Stedet har litt over 500 innbyggere. En tur inn dit ga mersmak. Jeg ble fortalt at det ville ta rundt tre timer å gå fra stedet der bilen måtte gi opp. Rooolig gange, mange stopp og ja ... turen tok cirka tre timer. Kanskje greit å legge til at temperaturen var rundt 30 grader og at luftfuktigheten var høy. Svetter gjør man om man bare tenker på å bevege seg.

Rakel er ansatt i Misjonsalliansen og har litt av en arbeidsveg når hun skal til Talawan.

Aldrin jobber i Misjonsalliansen. Iren er volontør fra Norge og skal være her i tre måneder.

Innbyggerne i Talawan har dannet en egen organisasjon som samarbeider med Misjonsalliansen for å utvikle samfunnet. På programmet vårt var et møte med dem i tillegg til besøk på skolen, registrering av fadderbarn og tur til vannkilden som snart vil gi vann til barangayens innbyggere. De har planlagt et vanningssystem som bygges med støtte fra Misjonsalliansen og myndighetene. I tillegg fikk vi snakke med Barangay Captain (leder i kommunen) og kona hans. De åpnet hjemmet sitt, flyttet ut av soveplassene sine og serverte mat.

Kokeplassen

Vi møtte vennlighet og gjestfrihet hos lederen i lokalsamfunnet og kona hans.

Noen få bilder greier ikke å beskrive stedet og atmosfæren. Her fins det ikke helsesenter eller helsepersonell, innlagt vann eller kloakksystem/latriner. De færreste har elektrisitet, familiene består gjerne av mer enn seks barn og fødende går til nærmeste helsesenter tre timer unna (hvis da da ikke føder hjemme i hytta).

Vann må hentes fra et oppkomme et stykke unna ...

... og alle hjelper til ...

... selv om armene er små, det er tungt, bratt og gjørmete.

Avkjøling

God nytt kinesisk år!

I dag, 23. januar, starter et nytt år i følge den kinesiske kalenderen.

Kinesisk nyttår er den viktigste av de tradisjonelle kinesiske høytidene. Den starter nyttårsdag, i år 23. januar, og slutter med lanternefestival på den 15. dagen. Nyttårdag er alltid den første dagen med andre nymåne etter vintersolverv.

Kinesisk nyttår blir feiret også utenfor Kina i områder med store befolkningsgrupper av etniske kinesere, som på Filippinene. Hele sist natt (natt til 23. januar) var det heftig fyrverkeri. I går kveld var et større restaurantområde i nærheten av der vi bor fylt med folk som var ute og feiret, og på et eget område satt mange ”synske” klare til å spå alle som er spente på framtiden og hva ”dragens år” vil bringe.

Dragen regnes som den største favoritten av de tolv dyretegnene brukt i den kinesiske kalenderen, og de som blir født i dragens år ventes å bli ambisiøse og suksessrike. Utfordringen er herved gitt!

Frivillig arbeid

Fra Misjonsalliansens blogg

Nyttige og unyttige fakta om Filippinene

Filippinene er en øygruppe med 7107 øyer og er det eneste sørøstasiatiske landet som ikke deler noen landegrenser med sine naboer.

Med en befolkning på ca. 100 millioner mennesker, er Filippinene det 12. mest folkerike landet i verden.

På Filippinene er det mer enn 200 vulkaner, men bare noen få er aktive. Vulkanen Mayon har verdens mest perfekte koniske form.

I Tabon Cave er det funnet fossile bevis for Homo Sapiens. I følge studiene, var området bebodd for rundt femti tusen år siden. 

Det filippinske flagget er det eneste flagget i verden som er heist opp-ned når landet er i krig.

Ferdinand Magellan, den portugisiske oppdagelsesreisende, var den første europeer til å besøke Filippinene. 

Mount Apo, 2954 m.o.h. på øya Mindanao, er det høyeste punktet. 

To tusen år gamle ris-terrasser fins nord i landet. De er akkreditert som World Heritage Sites.

Nasjonen ble døpt Filippinene etter kong Filip II av Spania. 

Filippinene var spansk koloni fra 1521 til 1898, da landet ble kjøpt av USA.

Filippinene regnes som verdens ”SMS-hovedstad”.  Mellom 350 og 400 millioner tekstmeldinger sendes daglig, som er mer enn det daglige antallet tekstmeldinger sendt i USA og Europa til sammen.

Filippinene har en kystlinje på 36 289 kilometer. USA, med 30 ganger større areal, har en kystlinjen på 19 924 kilometer.

En jeepney er et filippinsk ikon og utgjør stammen i kollektivtrafikken. Den åpne minibussen er en videreutvikling av Willies Jeep fra andre verdenskrig.

Karaoke ble oppfunnet på Filippinene - ikke i Japan.

De viktigste naturressursene på Filippinene er tømmer, gull, kobber, nikkel, jern, sølv og olje.

Filippinene er den tredje største engelsktalende nasjonen i verden (engelsk er ett av flere språk).

Filippinene har mange fantastiske strender, den mest populære er verdenskjente White Beach på Boracay.

Hjemme igjen

Bymarka i Trondheim 21. desember

Da er vi hjemme igjen i Manila etter ferie i Norge med herlige dager sammen familie og venner. Nydelige turer med silkeføre og lav sol. Rolige dager på hytta på Røros og fantastisk å gå i byen (Trondheim) uten å stå i kø.

Utsikt fra hytta på Røros

Vi er utrolig heldige som kan reise til fantastiske Norge og ta en pause. Det er rikdom å ha en stor familie og trofaste venner som pleier forholdet til tross for lang avstand. Vi er velsignet som kan gå i vår "gamle" menighet og føle oss velkomne og inkludert.


Det melder seg tanker om det er verdt å forlate alt vi har i Norge, om det er riktig å være lenge borte fra unger og foreldre og om vi heller kunne gjøre mer nytte for oss i Norge enn på Filippinene. Hva det er som egentlig motiverer oss til å reise? Spørsmålet blir ekstra aktuelt når en nettopp har sagt ha det.


Hadde vi ikke hatt vår tro og ment at det var riktig å reise, hadde vi heller ikke vært på Filippinene. Likevel er det veldig greit å bli mint om konkrete ord fra Bibelen i rett tid. Denne gangen fikk vi: "Gå i gang med arbeidet! For jeg er med dere, sier Herren over hærskarene." (Haggai, 2:4)

Maligayang Pasko!

Vi pakker kofferten og tankene flytter seg stadig til Trondheim og alle våre kjære der. Fredag kveld lander flyet på Værnes og i tre uker fremover skal vi nyte livet sammen unger, familie og venner. Vi gleder oss!

Her i Manila har butikkene vært julepyntet og julemusikk er blitt spilt siden 1. september. Vi har hengt opp julekrans på døra, men den forsvinner helt i forhold til naboenes juledekorasjoner. De som har råd til det pynter gjerne hele huset med lys og dekorasjoner. 

Kontrastene er voldsomme, og tanken på at rundt 40 millioner mennesker i landet lever for under 1 dollar dagen gjør at den overdådige julepynten ikke gir gode refleksjoner. Det er mange som vil være sultne på julaften, mange som er uten tak over hodet, mange gatebarn uten noen som bryr seg, mange syke som ikke har råd til medisiner...


Det er heldigvis èn som bryr seg og som ikke glemmer noen av oss. Det er Han vi skal feire. Litt av en julegave... Jesu kjærlighet kan vi både ta i mot som gave og få dele med andre.

God jul! Maligayang Pasko! Merry Christmas! Feliz Navidad!

Ny samboer

Vi har fått ny samboer som er selvstendig, frimodig og langt fra kravstor.  Vi er tilbøyelige til å beskrive boforholdene vi tilbyr som et ”høl”, men samboeren er tilsynelatende storfornøyd. Vi møtes gjerne hver kveld til et kort samvær på stua.  Så langt har det vært vanskelig å få halt i land en rimelig leiekontrakt eller samboeravtale.  Dialogen er gjerne svært ensidig, og hovedsakelig i form av enstavelsesord uttrykt i ren forskrekkelse.  Forholdet er ærlig talt ikke det beste, og samboeren nekter å identifisere seg eller utvide kontakten.  Forsøk på å forklare at vi egentlig ikke ønsker samboere og oppfordringer om å flytte ut har ikke blitt etterfulgt.  Faktisk har samboerforholdet utviklet seg til et så stort problem at vi nå ønsker livet av vedkommende.  Profesjonell leiemorder er hyret inn og pris avtalt.  Lykkes bøddelen, avsluttes forholdet med det første.  Vi lever i håpet om at samboeren ikke allerede har rukket å invitere inn hele rotte-familien.  

Hybelen i garderobeskapet

Samboeren - Rattus rattus