Vi prøver å bli kjent i nabolaget i Amoingon, finne ut av en del praktiske utfordringer og ikke minst bli bedre kjent med våre kollegaer. Så langt er vi overbevist om at vi vil trives her. Det er liksom ikke det verste en kan oppleve at man må spise ute fordi det er for varmt inne, at man må ha på vifte når en sitter på verandaen eller ta en dukkert i sjøen for å bli litt avkjølt.
Hva gjør to bortskjemte nordmenn som har forvillet seg til landsbygda? To som er vant til mobildekning, internett, vann i krana, at drikkevann bringes til huset og at søppel hentes til faste tider?
I går fant vi ut at drikkevann må kjøpes i Boac (vi bor for langt unna sentrum til at det kan leveres på døra...). Det går helt greit. Vi har jo tilgang til bil. På spørsmål om hva vi gjør med søppel fikk vi beskjed om å ha det i en plastpose og grave et hull i bakken. Eller vi kan kjøre det til elva i Boac og dumpe det der. Eller vi kan levere det til en søppelbil klokka fem om morgenen i Boac. Resultatet blir sikkert det samme...det havner i elva eller sjøen. Det er trist at det er det som skjer med det meste av søppelet både her og i Metro Manila. Tenk deg søppel fra 20 millioner mennesker rett i sjøen. Eller 100 millioner mennesker dersom en tenker på hele landet.Vi får prøve å bli flinkere til å ikke produsere søppel, finne noen som driver med gjenbruk av plast og flasker og brenne det som kan brennes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar