I går "fikk" vi bagasjen som ble sendt fra Norge før vi selv
reiste. Det ble en kulturopplevelse som vi gjerne skulle hatt på video.

Bagasjen ble oppbevart på "Peoples Cargo Center” på hovedflyplassen, hvor den måtte hentes personlig. Vi møtte opp med pass og papirer og håpet på en enkel utlevering. Vi var tidligere blitt rådet til å skaffe oss en ”broker”, uten at vi forsto hva det betydde, men ble straks plukket opp av en ”fixer” som så to hjelpeløse utlendinger. Han startet jobben med å lede oss gjennom byråkratiet. Vi fikk utlevert oversikt over alle 12 punkt vi måtte gjennom, og startet med å ta 10 kopier av alle papirer. Vi ble geleidet gjennom mange kontor med stempler og stadig nye skjema som måtte underskrives.  Vår ”fixer” ble etter hvert til to personer, og underveis overtok faktisk far til den ene og fullførte jobben. Dernest måtte vi identifisere ”vår” palle slik at en ”examiner” skulle kunne sjekke den. I mellomtiden var det ny runde på tre, fire kontorer med nye autorisasjoner og stempler.

En studie verdt i seg selv å se hierarkiet blant de (sikkert flere hundre) som var ansatt der. Rangen gikk klart frem av klesstil, størrelse på pult, plassering i lokalet, evt. air-condition, kjønn og alder. Etter hvert kunne våre ”fixere” regne ut at vi måtte belage oss på å betale ca kr 10.000 i toll og skatt, men at de selvfølgelig skulle bistå slik at beløpet ble lavere. Etter lang ventetid (i spenning utendørs i 30 grader og tissetrengt er det en utfordring) ble vi introdusert for tolleren som skulle gå gjennom våre ni kartonger. Det viste seg å være en eldre utrolig trivelig mann som nøyde seg med å åpne tre kasser og ønske oss velkommen til Filippinene. Dernest gikk turen innom fem nye kontor og betaling for oppbevaring, før vi omsider etter tre timers ”kulturvandring” kunne hente ut kassene. Vi endte opp med ikke å betale noe i toll og skatt og hadde hilst på sikkert 30 trivelige og blide ansatte som hver hadde sitt begrensede arbeidsområde.

Senere på dagen ordnet vi med filippinske førerkort, en liknende prosess med mange skjema, medisinsk sjekk (dop-test, syn, blodtrykk, vekt og høyde) og mye god hjelp til to bortkomne og forvirrede utlendinger.  Resultatet ble nye førerkort med bl.a. vekt spesifisert på kortet og slitsomme, men ubetalelige opplevelser i en fremmed kultur. Mon tro om utlendinger som ankommer Norge opplever norsk byråkrati på samme måte?

Da gjenstår bare utfordringen med å prøve om førekortene "fungerer". Trafikken kan virke kaotisk, men det blir sikkert til mange gode historier senere...........