Progress report

Hvert annet år får sponsorer i Norge oppdatert rapport om den ungen de er fadder for.  Slik Misjonsalliansen jobber på Marinduque, er ungene ambassadører for sine lokalsamfunn og mottar ikke mer støtte enn andre unger på skolen eller i bygda. Det sies at de fleste faddere ønsker et forhold til en person fremfor å støtte et område eller et prosjekt.  Fadderinntekten er verdifull for Misjonsalliansen og forholdet til uvurderlig støtte for ungene i form av omtanke og forbønn.

Talawan er én av Misjonsalliansens samarbeidsområder midt inne på Marinduque.  De siste 6-7 kilometerne av veien dit er ufremkommelig med kjøretøy nå i regntiden.  Eneste mulighet er å gå eller ri, men når det høljer ned og veien er et ”gjørmehav” er selv det knapt nok et alternativ.

I går (13. august) gikk noen ansatte og frivillige til Talawan for å intervjue og fotografere ca 50 barn. Vi brukte 3 timer hver vei og på de verste strekningene var det ingen annen mulighet enn å ta av skoene og vasse i gjørme til midt på ankelen.  Superglatt og sugende tungt, i bratt terreng, med en pose egg i den ene hånda og paraplyen i den andre, var utfordringen nær uoverkommelig, men utrolig morsom.  Midtveis ble det vaskepause i ei elv, med blodigle mellom tærne som resultat.  Moro for oss som ikke må forholde oss til det hver dag.  En enorm begrensning for de som lever livet sitt langs og ved enden av veien.

Rapporter og bilder er ferdige og sendes til Norge med det første til trofaste faddere som fortjener å bli oppdatert.  Men, fins det alternativ?  Er det ”beste” fremgangsmåte i givermarkedet i Norge, eller kan givermarkedet utfordres på alternativt vis?

Under er en av Are Kalvøs glimrende kommentarer.  Denne er om kvittering.