De fattigste i Metro-Manila har ikke råd til bolig. I stedet blir de beboere i såkalte "squatter areas" - ulovlige slumområder. Et ubebygd eller åpent område blir invadert og innen kort tid kan mange tusen familier ha bosatt seg der i skur bygd av finérplater, papp og plastduk. Etter en tid vil noen begynne å støpe vegger og kanskje bygge en ekstra etasje. Områdene vil også etter hvert få strøm og vann til vannpost, men neppe kloakk eller andre fasiliteter. Metro-Manila her mange slike områder.
Metro-Manila er betegnelsen på Stor-Manila som er organisert som en samling av 16 byer, men oppleves som én sammenhengende gedigen by. Vi bor i Quezon City, som er den største med ca 2,6 millioner innbyggere. Quezon City har flotte boligområder og mange skyskrapere, men også store slumområder med illegal bosetting.
I går ettermiddag og kveld (23. september) var det trafikkaos i Quezon City. Et relativt hverdagslig fenomen som egentlig ikke er et problem i forhold til de problemene beboerne i slumområdene har. Men likevel, alltid spennende å prøve å finne ut hvorfor trafikken står dønn stille i timevis.
Her er link til en interessant og typisk nyhet fra i går som beskriver litt av livet i Quezon City. De fattigste mister det lille de har og fordrives ved at skurene deres rett og slett rives. Formelt og legalt kanskje korrekt, men like fullt ble i går ca. 6.000 familier (35.000 mennesker, 20 % av Trondheims befolkning) forsøkt fordrevet fra en usikker tilværelse til en enda mer usikker fremtid.
Myndighetene har program for ”relocation”, forflytting til andre områder, vanligvis utenfor Metro-Manila. Dessverre er tilbudet kun en enkel bolig, mens basistjenester ofte mangler (se nederst i artikkelen). I tilegg vil ikke folk bo på stedene som tilbys fordi de er langt fra arbeidsplasser og markeder, og transport er dyrt når en i utgangspunktet ikke har noe å betale med.
Les og fortvil!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar