Vokser opp i slum og søppel

Det er mandag formiddag og vi tusler innover smugene i et av slumområdene i Metro Manila. Det kryr av mennesker overalt. Få av de voksne som bor her har fast jobb og mange av ungene går ikke i barnehage eller på skole. Det er et tøft område å vokse opp i og utfordringene er mange. Vi er her med fire norske besøkende som ønsker å "bli kjent med" vårt arbeid.

"Guidene" våre er to kvinner som bor i området og jobber som frivillige ledere for Misjonsalliansen (dvs at de gjør jobben uten lønn, men får opplæring/kurs + dekning av utgifter). De besøker hver måned de over 100 barna i området som er med i Misjonsalliansens fadderordning. Her driver vi ikke med lokalsamfunnsutvikling, men barna som har vært med i programmet fra tidligere vil fortsette å få støtte til de er ferdig med utdanningen. Kirka i området er en av våre samarbeidskirker og driver et aktivt barne- og ungdomsarbeid.

En søppelplass som ble stengt for 20 år siden gir fortsatt en slags inntekt for en del av familiene. Alt som kan selges av metall og plast blir tatt ut. Noen dager gir det ingen inntekt, andre ganger kanskje nok til mat for dagen. Det er nesten alltid røyk fra bål hvor overflødig søppel blir brent. Familiene som bor rett ved sliter ofte med hoste og diaré.

Tidligere var det ei enkel bru her , men den ble ødelagt av storm. Nå er det "ferja" som bringer oss over. Ungdommene som er ferjepersonell har sluttet på skolen. Det er et stort problem at barn og ungdom ikke fullfører skolegangen, ofte pga at de ikke har råd til transport eller utstyr.

Det er umulig å beskrive med bilder...lukter, lyder, fluer, hunder, haner, rotter....alle menneskene....mange smiler og hilser....men noen ser ut til å mangle håp med tomme og apatiske blikk. Jeg legger merke til barna....mange leker og virker glade....noen har jeg mest lyst til å bare ta med hjem eller til sykehus.... gi dem mat, et bad, legesjekk, behandling.

Her har noen kreative familier plantet grønnsaker i et hjørne av søppelplassen. En av kvinnene forklarte at de ikke alltid greide å tjene noe, men at hagen i hvertfall gir dem noe å spise.