Etter tyfonen

Tyfon

Som de fleste sikkert har hørt og sett på nyhetene var det tyfon i Manila i går. Ingen fare med oss, vi bor godt. Flere steder derimot stod vannet høyt. Mange ble evakuert, også familier i lokalsamfunn Misjonsalliansen samarbeider med.

Kontoret var stengt i går. Vi var hjemme på grunn av oversvømte veier og nedblåste trær. Frustrerende å se på TV at folk vasset i gatene med vann til livet eller satt på taket for å hindre at det blåste av uten at vi kunne hjelpe. Vi holdt kontakt med noen av våre kollegaer som via sms ble oppdatert på situasjonen i våre arbeidsområder. De familiene som ble hardest rammet bodde nær sjøen. Springflod, enorme bølger og kraftig vind tok husene deres. Evakuering ble iverksatt og alle kom seg etter hvert i sikkerhet. Vi har inntrykk av at myndighetene gjorde en god jobb i dagene før og under tyfonen. Misjonsalliansen vil hjelpe de hardest rammede der vi jobber med å få eget tak over hodet igjen

Trist og urettferdig for alle som mistet hjem og eiendeler i går.  Husk på dem!

The Bell

The Bell er en prisbelønt dokumentarfilm fra Filippinene (6 1/2 min. lang).  I tillegg til å ha et tankevekkende budskap, gir den et godt bilde av hvordan mange filippinere lever og "industrien" knyttet til søppelfyllingene.  Den viser Misjonsalliansens målgruppe og beskriver håpløsheten og håpet på en sterk måte.  God fornøyelse.

Ut av kaoset i byen

Vulkanen TAAL, en av verdens minste og farligste vulkaner.

 I helga dro vi ut av Manila for å trekke inn frisk luft, nyte utsikt og ikke minst få rørt litt på skrotten. Turen gikk til Tagaytay, cirka to timers kjøretur (dersom trafikken ikke er for ille).

Les mer om vulkanen Taal her:

http://www.vulkaner.no/v/volcan/taal.html

Har det bra ja!

Noe av utsikten fra hotellrommet

Drømmen om ei lyspære

Da jeg for en stund siden besøkte et område i Metro Manila, satt en gruppe barn og tegnet. En av foreldrene drev sommerskole for å forberede barna til skolestart. På Filippinene må man nemlig kunne å lese og skrive før man får begynne på skolen.

Området er en gammel søppelplass, en ulovlig bosetning uten strøm og vann. Det er lett å forstå at et lite barn kan ønske seg både et hus med skikkelig tak og ei lyspære:

Glimt fra ei arbeidsuke

Det er nå to uker siden vi kom tilbake til Filippinene og hverdagen er i full gang. Det er en overgang å komme fra Norge til en by med rundt 18 millioner innbyggere, mye støy, trafikk og forurensning. Varmen og fuktigheten trives vi med så det går greit.  Det tar litt lengre tid å venne seg til at joggeturen må foregå på tredemølle.

I organisasjonen jobbes det med mange ulike prosjekt og i Manila har vi nå godt over 4000 fadderbarn i tillegg til at det drives samfunnsutviklingsprosjekt i tre områder. På Marinduque jobber vi med samfunnsutvikling i ti småkommuner. 54 ansatte og flere hundre frivillige er viktige brikker i arbeidet.

Tirsdag var tre ledere fra interesseorganisasjonen i San Pedro på møte hos ordføreren der de presenterte sine planer for utvikling i området. Sammen med Misjonsalliansen har de undersøkt hvilke behov som bør prioriteres og nå ønsker de et samarbeid med de lokale myndighetene.

Gemmam, Nonette og Ellen er alle frivillige ledere og jobber entusiastisk for å få til et bedre lokalsamfunn. Misjonsalliansen er en viktig partner som bidrar med opplæring, teknisk og finansiell støtte.

Kvinnene øver seg i bilen før møtet med ordføreren. De har forberedt fremlegget godt og tar nå en siste puss på hvordan de skal presentere planene sine. Blant annet er de i gang med å bygge et helsesenter, og ønsker at myndighetene skal bidra med helsepersonell og utstyr.

Her er en gjeng av de ansatte sammen de tre etter møtet. Ordføreren sa han vil støtte prosjektene, så nå gjenstår videre planlegging for samarbeidet med de ulike lederen innen helse, undervisning og inntekstbringende arbeid.

De siste ukene har rundt tusen ungdommer og voksne deltatt ved seminarer om HIV og AIDS. Misjonsalliansen arrangerer de for ungdommer som er med i fadderprogrammet. Foreldrene deres har hatt egne seminardager. 

Onsdag var det en gruppe foreldre som fikk informasjon om viruset som fortsatt for mange er veldig skremmende. Det er mye stigmatisering av personer (også barn) som lever med HIV. Det er dessuten veldig få som tester seg og det hersker stor uvitenhet blant folk om HIV og AIDS. Dette ønsker doktor Olive å gjøre noe med ved å gi faktakunnskap og oppmuntre folk til å bry seg og vise omsorg istedet for å utestenge.

Antallet personer som får påvist at de lever med HIV øker dramatisk og man frykter dessuten store mørketall fordi det fortsatt er få som tester seg.

Seminaret starter med sang og "icebreaking"

Dr. Olive har i mange år jobbet med mennesker som lever med HIV eller AIDS. Nå bruker hun tiden til å gi opplysning og prøver å få folk til å forebygge, teste seg og ikke minst være til støtte for andre. Hun er brennede engasjert og ser på dette som sitt kall eller oppgave i livet.

Vi planlegger

Planlegging er viktig og nødvendig, ikke tvil om det. Målet er gode planer og en god prosess slik at mange får eierskap til og greier å identifisere seg med planen. En god plan som mange slutter seg til gir gode odds for å nå målet.

Her i organisasjonen planlegger vi også. Masse. Det produseres enorme mengder dokumenter og alle er med, enten de har noe de skulle ha sagt eller ikke. Nylig har vi hatt evaluering av siste års planleggingsprosesser og til uka skal vi evaluere evalueringen.

Intensjonen er god og iveren hos de som er utpekt til å holde i mikrofonen (lede planleggingen) er stor. Men blir det gode planer? Er det så nøye om det blir gode planer, eller er prosessen det viktigste? Ikke alt er like lett å forstå for oss som har vokst opp i en annen kultur og har en annen referanseramme. Det er lett å tenke ”om bare jeg kunne bestemme”, men så blir det feil også. Frustrasjonsnivået øker og fortvilelsen er nær når vi ser at vi ikke lærer av tidligere feil. Ting tas opp og diskuteres, men fører ikke til endring.

Vi er så heldige å jobbe i en organisasjon som er bygd på tillit til at Gud virker til tross for våre mangelfulle evner. Veldig greit å lese dagens bibelord på bibelen.no forrige dagen: (fra Salme 33):

Men Herrens plan står fast for evig,

hans hjertes tanker fra slekt til slekt.

Dett var dett

Anno 2000

Endelig ”ferdig”. Nå kan vi gjøre som vi vil og bruke tiden til det som passer oss best. Alt skal bli så mye enklere. Mindre rot, færre forpliktelser, mindre å koordinere og til og med kanskje bedre råd. Selvrealiseringen får ny næring og glemte hobbyer kan gjenopptas (hvilket bilvrak trenger en kjærlig eier med plass og tid?). Endelig kan vi slappe av og nyte litt av innsats og investeringer. Suksessen er fullkommen: Fire flotte mennesker som en gang var barn står på egne ben og greier seg selv.

Minstemann (Lars) har flyttet hjemmefra, eller rettere sagt, vi har flyttet fra han. En epoke er over. Drømmen om kjernefamilie, sjarmerende småtroll og tusen barnefotballkamper sett fra sidelinja er realisert.

Hver gang en ”unge” har flyttet hjemmefra har vi følt på både suksess og sorg. Heldigvis har vi alltid hatt minst én igjen hjemme, men ikke denne gangen. Nå er det definitivt over selv om vi forventer/håper på ”besøk” av inntil års varighet.

Kanskje vi burde gjort som mange filippinere; tviholdt på ungene hjemme til de giftet seg og så delt av et rom til de nygifte?

Hos oss ble det stille……