Sommerferie

 Det er varmt og stekende sol. Det er skoleslutt og start på sommerferien. Les om avslutning ved dagsenteret i Bagtingon her:

Sommerferie

I dag tok vi kveldskaffen på terrassen........

Tore Thomassen på Marinduque

Vi har vært så heldige å ha besøk av Tore Thomassen - artist, tekstforfatter og komponist - den siste uka.  Sjekk videoen under!

Copra

Copra produksjon på Marinduque

Jeg er rik

Les om Melinda og se video fra Marinduque

Fuglefiske (eller fiskefugler)

Under oppholdet i Kina fikk vi være med på en helt sær og fantastisk fisketur.  På en innsjø ved Dali bruker fiskere (eller kanskje brukte, nå er det mest for turister) fugler til å fiske.  Skarv (Comorant birds) blir dressert til å dykke å hente fisk, fin matfisk.  Det var utrolig å se hvor effektive de var og den kustusen fiskeren hadde på "troppene".

Kina

 
Vi har akkurat avsluttet ei fantastisk uke i Kina - årlig "Asia-konferanse" sammen Misjonsalliansens utsendinger i Kambodsja, Vietnam, Kina og Filippinene.  Først var vi noen dager i Kunming, senere flere dager i Dali, begge steder i sør-vest Kina, Yunnan provins.

En del av gjengen samlet til kinesisk lunsj

Fra Misjonsallianse-finansiert senter for barn med CP

Sjefen - Arnt Jerpstad - i aksjon

En av ungene i samtale med an ansatt i Misjonsalliansen i Kina

F.v: Arnt Jerpstad - leder for Misjonsalliansen, Sindre Fosse - utsending i Kina, Per Arne Dahl - prest, forfatter, veileder, her ressursperson for oss

Dali, ca 2000 m.o.h. ved foten av Himalaya

Fra gamlebyen i Dali

Jetlag og haner

Vi er tilbake på Marinduque etter nesten fire uker i Norge. Det tar alltid noen dager å komme på plass igjen. Hodet er fortsatt delvis i Norge og kroppen kjemper for å komme inn i ny døgnrytme. Jetlag og haner i hagen medfører at dagen starter klokka 04. I morges var det i tillegg grisehyl fra naboen over gata. En stakkars gris skulle fraktes og det tok litt tid før den ble bundet og vel plassert med bena i været bak på en tricycle (motorsykkel med tre hjul som brukes som drosje). En gris som hyler høres godt.

Et annet transportmiddel er vannbøffel. De er det mange av og de brukes både til pløying og transport.

Selv om temperaturen her er rundt tretti grader varmere enn i Trondheim, er det ganske kjølig. 24 varmegrader er faktisk det kaldeste vi har opplevd i løpet av de tre årene vi har vært her.

Spennende møte med jordmødre på Marinduque

GODT NYTT ÅR!

Vi er på ferie. Det innebærer mye tid sammen barn, barnebarn, familie, venner og bikkje. Vi gikk gjennom bildene som er tatt de siste ukene, og det er bare så altfor tydelig at vi er blitt besteforeldre. Ada Olive er fotografert i alle mulig vinkler og hvert et utrykk er foreviget. Det er utrolig hvor forelska man kan bli.

Anne-Mette kom hjem to dager før jul etter et halvt år i Argentina. Gjett om hun gledet seg til å treffe Ada Olive.

Nyttårshelga var vi på Røros sammen nesten hele familien. Vi fikk noen dager med nydelig sol (som riktignok gikk ned bak fjella før kl 14), snø, ski, peiskos, puslespill, bøker og masse mat. Vi koste oss.

12. januar sitter vi på flyet tilbake til Manila, og to dager senere er vi forhåpentligvis på Marinduque. Der blir vi etter planen frem til slutten av november i år. Har du lyst til å oppleve noe ganske annerledes så er det verdt å ta en tur. Det er så absolutt mulig å besøke oss.

Tre i en

Sist lørdag (8. desember) var hele staben samlet til fest - tre fester på samme kvelden - i hagen hos oss.

Forberelse til fest

Vi har som kjent flyttet inn i "nytt" hus, og i følge filippinsk tradisjon (eller er det katolsk?) var det tid for "House Warming".  Det er en enkel seremoni med lystenning og forbønn for stedet, beboere og gjester og alt som skal skje der - på et vis en innflyttingsfest.

"House Warming"

Karen og Anders Myrene avslutter i disse dager tjenesten i Misjonsalliansen og ble behørig feiret og takket av med taler, gaveutveksling og diplom-overrekkelse.  De flytter nå til Norge for noen år og har allerede fått jobb og barnehageplass. Takk for vennskap, Karen og Anders og lykke til i Norge!

Familien Myrene

Kari Aasen har vært noen måneder på Marinduque som volontør og reiser nå snart hjem til Melhus. Tokz Aguilar slutter i organisasjonen til jul.  Begge ble takket og "dekorert".

Kari Aasen.  Fra fotografering på beach'n før festen

Jula nærmer seg med tilhørende Christmas Party.  Sang, lek, utlodning, feiring av "desember-barn" og selvfølgelig - mat, sto på programmet.  En herlig gjeng som vet å feste.

Feiring av bursdagsbarn i desember

Mat!

Magnificent Marinduque

Vi savner trivelige Trøndelag, men Marinduque er helt OK, og vel så det. Hyppige strømbrudd, lavt vanntrykk, dårlig nettforbindelse og ingen renovasjon til tross (eller kanskje nettopp derfor) – vi trives.  Alltid godt og varmt, veldig easy going og laid back, ingen køproblemer, ren luft – et ”sydhavsparadis”.

Naturen i Norge er fantastisk, Trondheim er en flott by og fire årstider er fascinerende, men det vi savner er selvsagt folk, i første rekke familien.  Da kan Marinduque fort bli langt borte, ensomt, stille og isolert.  Nesten ingen naboer, folk på markedet eller folk i gata snakker lite engelsk.  Vi blir sett på som rare og alltid beglodd, prisene på markedet stiger når vi spør og ulikhetene er mange.  Alt (av det enkle tilbudet som er) stenger tidlig på kvelden og vi har så langt ikke funnet oss ny menighet eller cellegruppe.  MEN, folk smiler, vil gjerne ha kontakt, er nysgjerrige på en positiv måte, deler gjerne og vil vårt beste.  30 + og sol, sykkel og joggesko, havet rett utenfor stuedøra og høner i hagen hjelper også.

Godt det snart er jul!  Vi skal hjem (til Trondheim) og feire med Lars, Ingrid, Andreas, Martin, Jorun, Ada Olive, Anne-Mette, foreldre og venner.  Kan det bli bedre?  Privilegerte?  Så det holder.  Det beste fra to verdener!

Kongens gate, Trondheim

Utsikt fra hagen, Amoingon, Marinduque

Det blir ikke hull i ei tann som er ren, ...

Ikke et uvanlig syn

Det er ikke alle tenner som får godt stell, men derimot er det mange Karius og Baktus'er som stortrives med godteri, søte drikker og søt mat. Mange barn vokser opp med råtne tenner som trekkes etter hvert. Søtsaker er billig i forhold til sunn mat og grønnsaker, og en sulten liten mage tar gjerne i mot noe som døyver litt.

To dagsentre i Boac har virkelig satset på at barna skal lære å ta vare på tennene sine. Tannbørstene har fått sentral plass i rommet og lærer forteller at de underviser ungene tannpuss og hygiene. Tannlegen som er med oss er fornøyd. - Forebygging er viktig og vi må starte med de minste barna, sier hun.

Barna har laget hver sin tannbørsteholder. Julegavetips?

Her er det laget en laaang vask der barna både kan pusse tenner og vaske hender

En lignende vask ved en annen barnehage. Denne er litt for høy for de minste barna, så her skal det bygges et lite trappetrinn.

Jenter på leir

Cherrydell og Kari gjør de siste forberedelsene.  

Jenter i tenårene har mange likheter enten de bor i Trondheim eller på Marinduque. Før helgen deltok 26 jenter ved en leir arrangert av Misjonsalliansen. De to norske volontørene Margrethe og Mirjam har hatt jentegrupper i to av landsbyene/kommunene som vi samarbeider med. Leiren var et tilbud for de som har vært med på disse gruppene.

Lørdag var det fokus på selvbilde, det å være stolt av seg selv, at hver enkelt er skapt helt unikt av Gud, hvordan reklame påvirker osv. Reklamen her fokuserer på at kvinner og jenter skal være hvitest mulig og bruker helst modeller som er lyse i huden. Et paradoks da at vi som er norske koser oss i sola og gjerne vil bli brune (eller røde som de beskriver oss her).

Cheridell som er lokal volontør underviste deretter om hygiene, og Kari som er norsk volontør snakket om fysiske og psykiske forandringer som jenter opplever i tenårene. Ved konkrete eksempler, bilder, plansjer og gjennom gruppearbeid virket det som om jentene både lærte noe nytt og fikk diskutert egne erfaringer.

Jentene lå i telt. Ikke så rart da at dagen startet grytidlig for de fleste. Det blir fort hett inne når temperaturen ute er rundt tredve og sola står opp før seks.

To bortskjemte nordmenn

Vi prøver å bli kjent i nabolaget i Amoingon, finne ut av en del praktiske utfordringer og ikke minst bli bedre kjent med våre kollegaer. Så langt er vi overbevist om at vi vil trives her. Det er liksom ikke det verste en kan oppleve at man må spise ute fordi det er for varmt inne, at man må ha på vifte når en sitter på verandaen eller ta en dukkert i sjøen for å bli litt avkjølt.

Hva gjør to bortskjemte nordmenn som har forvillet seg til landsbygda? To som er vant til mobildekning, internett, vann i krana, at drikkevann bringes til huset og at søppel hentes til faste tider?

I går fant vi ut at drikkevann må kjøpes i Boac (vi bor for langt unna sentrum til at det kan leveres på døra...). Det går helt greit. Vi har jo tilgang til bil. På spørsmål om hva vi gjør med søppel fikk vi beskjed om å ha det i en plastpose og grave et hull i bakken. Eller vi kan kjøre det til elva i Boac og dumpe det der. Eller vi kan levere det til en søppelbil klokka fem om morgenen i Boac. Resultatet blir sikkert det samme...det havner i elva eller sjøen. Det er trist at det er det som skjer med det meste av søppelet både her og i Metro Manila. Tenk deg søppel fra 20 millioner mennesker rett i sjøen. Eller 100 millioner mennesker dersom en tenker på hele landet.Vi får prøve å bli flinkere til å ikke produsere søppel, finne noen som driver med gjenbruk av plast og flasker og brenne det som kan brennes.