Lars 18 år og myndig

11. oktober 2010: En stor dag i familien! Yngstemann er 18. Dagen feires med full skoledag på Faith Academy og deretter tre timers trening hos fysioterapeut på Medical City. Trivelig!

Barneselskap med tale, leker og ballonger ble gjennomført i går ettermiddag mens jubilanten ennå hadde lite han skulle ha sagt. Våre norske kollegaer med familier feiret sammen med oss.

For 18 år siden ble Lars født i La Paz i Bolivia.  Søsknene lurte på hvorfor han var lys og uten hår selv om han var bolivianer.

Takk for 18 trivelige år, Lars!

Diakonia Day

 
Årlig arrangerer Misjonsalliansen Diakonia Day. Da siller alle ansatte opp for et ideelt formål. I år var temaet miljøvern og vi var på treplanting i regi av Trees for life foundation.  Organisasjonen har som mål å plante 1 milliard trær på Filippinene (se promo-video).

Trees for life founadation er stiftet og eid av tidligere guvernør Jose Antonio Leviste.  Han ble i 2009 dømt for mordet på en av sine medarbeidere og soner dommen i fengsel.

Fordi han er over 70, rik og har mange betydningsfulle venner, har han svært fri soning. Han bor i ei hytte med utsikt over en innsjø på et stort grøntareal inne på fengselsområdet. Han tar imot gjester og opererer nærmest helt fritt. Vi ble ikke stoppet eller kontrollert da vi kjørte dit han bor.

Som del av treplantingsprosjektet bruker han insattes arbeidskraft til en planteskole, han har skaffet seg sponsorer utenfra og organisere andre, som oss, til å plante. Vi plantet noen hundre trær på fengselsområdet like ved hytta til Leviste. I tillegg til treplanting var det høytidelig åpning av dagen med taler og hilsener og senere gaveoverrekkelser. Leviste selv underholdt med trylling og vitser (han var god!). Han hadde til og med invitert en nestor innen miljøvern på Filippinene til å kaste glans over dagen, og selvfølgelig var pressen invitert; radio, TV og aviser. Det kom 29 pressefolk! Sikkert positivt, men også en utfordring. Pressefolk tar betalt fra de som dekkes, og er følgelig godt smurt og betalt. Saken ble bl.a. referert i Manila Buletin, People's Tonight, Abante Tonight og på Channel 4 News (TV).

Været var dårlig med regn nesten hele dagen, men oppmøtet og humøret var topp. Til og med en del frivillige fra noen av våre samarbeidskirker stilte. Og selvfølgelig var det mye mat. De som var bleike nok (nordmenn) fikk sitte ved ex-guvernørens bord å spise, sammen men en annen tidligere medarbieder av Leviste, som hadde overlevd samarbeidet. Det gjorde vi også, med mange nye kulturelle og spennende inntrykk.

Kampen for tilværelsen

De fattigste i Metro-Manila har ikke råd til bolig. I stedet blir de beboere i såkalte "squatter areas" -  ulovlige slumområder. Et ubebygd eller åpent område blir invadert og innen kort tid kan mange tusen familier ha bosatt seg der i skur bygd av finérplater, papp og plastduk. Etter en tid vil noen begynne å støpe vegger og kanskje bygge en ekstra etasje. Områdene vil også etter hvert få strøm og vann til vannpost, men neppe kloakk eller andre fasiliteter. Metro-Manila her mange slike områder.

Metro-Manila er betegnelsen på Stor-Manila som er organisert som en samling av 16 byer, men oppleves som én sammenhengende gedigen by. Vi bor i Quezon City, som er den største med ca 2,6 millioner innbyggere. Quezon City har flotte boligområder og mange skyskrapere, men også store slumområder med illegal bosetting.

I går ettermiddag og kveld (23. september) var det trafikkaos i Quezon City. Et relativt hverdagslig fenomen som egentlig ikke er et problem i forhold til de problemene beboerne i slumområdene har. Men likevel, alltid spennende å prøve å finne ut hvorfor trafikken står dønn stille i timevis.

Her er link til en interessant og typisk nyhet fra i går som beskriver litt av livet i Quezon City. De fattigste mister det lille de har og fordrives ved at skurene deres rett og slett rives. Formelt og legalt kanskje korrekt, men like fullt ble i går ca. 6.000 familier (35.000 mennesker, 20 % av Trondheims befolkning) forsøkt fordrevet fra en usikker tilværelse til en enda mer usikker fremtid.

Myndighetene har program for ”relocation”, forflytting til andre områder, vanligvis utenfor Metro-Manila. Dessverre er tilbudet kun en enkel bolig, mens basistjenester ofte mangler (se nederst i artikkelen). I tilegg vil ikke folk bo på stedene som tilbys fordi de er langt fra arbeidsplasser og markeder, og transport er dyrt når en i utgangspunktet ikke har noe å betale med.

Les og fortvil!

Development Management

Ole Martin har vært på kurs, tre uker med Development Management ved Asian Institute of Management (AIM). Tre morsomme og til dels lærerike uker. Klassen besto av fire fra Buthan (ministat med 600.000 innbyggere, så de var godt representert), en fra Bangladesh, en fra Etiopia, to fra Norge og fem fra Filippinene, hvorav en pater og tre fra narkotikapolitiet. Spennende forsamling og friske ytringer. Ganske fasinerende å observere at til tross for svært ulik bakgrunn har vi likevel mye til felles. Det var lett å bli kjent og kjekt å jobbe sammen noen dager.

AIM’s undervisning er basert på case studies, virkelige case fra Asia. Med kunnskapsrike forelesere som kjente historiene og kunne krydre med tilleggsopplysninger og anekdoter, ble det ofte moro. Foreleserne imponerte med stor faglig tyngde. Flere har fortid som departementsråd og rådgivere på høyt politisk nivå. Det gjorde dem svært interessante å lytte til, men i et superkorrupt land hvor politikerne regnes som de verste, er bakgrunnen nødvendigvis ikke bare positiv, sett med utenlandske øyne. Uansett, flinke folk.

Undervisningen gikk fra 8:30 til 17, med tre innlagt måltid (vi er da tross alt på Filippinene!). Ofte var det lekser i tillegg og mye drilling i analyse, bruk av ulike verktøy og presentasjon. Nest siste dag fikk vi overraskende beskjed om å utarbeide vår egen organisasjons ”re-entry” plan, med omarbeidet visjon, misjon, mål, hovedresultatområder, indikatorer, bærekraftsplan og hele pakken. Skulle presenteres neste morgen for flere av foreleserne og beste presentasjon ville bli premiert. Råstress! Siste dag, når vi møtte, ble vi derimot presentert en annen oppgave som skulle løses i løpet av 2 timer, deretter presenteres, bedømmes og premieres. Vi er fortsatt ikke sikre på om det skjedde en feil eller om vi bare ble skikkelig kjørt.

Siste dag skulle vi for øvrig møte i nasjonaldrakt til avslutningsseremoni. Den ble avholdt i representative lokaler med fire taler, omstendelig introduksjon av hovedtaler (skolens president), nasjonalsang og høytidelig overrekkelse av eksamensbevis og bestemanns-premier. Alt ble behørig fotografert. Det hele ble avsluttet, selvfølgelig, med mat. Avslutningsseremonien var i seg selv verdt hele kursavgiften!

Kanskje dere er naboer?

Etter innsjekk og bagasje-kontroll på flyplassen i Manila gjenstår det mest spennende - passkontrollen. Med nytt visum-kort i lommeboka og stempel i passet håper jeg at alt er i orden, men litt uro er tilstede. Jeg vet jo at andre har måttet betale ganske mye for å få lov til å reise ut av landet, så det er ingen selvfølge at alt skal gå greit. Passkontrolløren, en mann i 50-60-årene, snakker et slags engelsk og babler i vei om Trondheim og noe jeg ikke helt skjønner. Jeg tar opp lommeboka og henter frem mitt nye visum, ser spørrende ut og lurer på "Hva gjør jeg nå?" Mannen smiler bredt og sier: "Liv Ullmann, she is from Trondheim. Maybe you are neighbours?  Will you meet her there?"

- Vi sprang for livet - Misjonsalliansen.no

- Vi sprang for livet - Misjonsalliansen.no

Religion på Filippinene

Tradisjonelle religioner er en kilde til trøst, tro og kulturell stolthet blant mange filippinere. Animisme er til stede i store deler av befolkningen som en understrømning til de dominerende religionene, blandet med kristen og islamsk tro.

Buddhisme og taoisme på Filippinene er hovedsakelig begrenset til kinesiske, japanske og koreanske bosettinger. Buddhister utgjør ca tre prosent av befolkningen. Islam nådde Filippinene i det 14. århundre gjennom handel med Malaysia og Indonesia. Filippinske muslimer utgjør rundt fem prosent av befolkningen og er konsentrert på øya Mindanao.

San Augustine Church, Intramuros, Manila.  Filippinenes eldste eksisterende kirkebygg

Kristendommen kom til Filippinene med Ferdinand Magellan i 1521. På slutten av det 16. århundre, når Spania offisielt gjorde krav på øygruppa og oppkalt den etter sin konge, ble katolisismen godt plantet av soldater og misjonærer. Misjonsaktivitet under Spanias, og senere USAs kolonistyre, forvandlet Filippinene til det første av tre kristne land i Øst-Asia. De andre kristne nasjonene er Øst-Timor og Papua Ny Guinea. Mange mener at også Sør-Korea bør regnes som en kristen østasiatisk stat.

Greenbelt Chapel, Makati (Metro Manila)

Ca 90 % av den filippinske befolkningen tilhører den kristne tro. Katolisismen er den dominerende religionen, og det største kristne kirkesamfunnet. Det antas at i overkant av 80 % av befolkningen er nominelle katolske kristne. Landet har en tydelig romersk katolsk tradisjon, og spansk katolisismen er sterkt integrert i kulturen. Det kommer klart til uttrykk gjennom religiøse feiringer og prosesjoner hvor store folkemengder deltar, i tillegg til alminnelig talemåte og utstrakt bruk av kristne slagord på blant annet kjøretøy. Den romersk katolske kirke er også de facto statsreligion på Filippinene.

Protestantismen kom til Filippinene med amerikanerne på begynnelsen av det 20. århundre. I 1898 gikk Filippinene fra å være spansk kolini til å bli kolonisert av USA. Protestantiske amerikanske misjonærer fulgte snart etter. I dag er ca 10 % av befolkningen protestantiske kristne.

Kirken ved Silliman University, den første protestantiske skolen på Filippinene og det første universitetet grunnlagt av amerikanere i Asia

Protestantismen på Filippinene har alltid blitt assosiert med USAs innflytelse. Alle de største kirkesamfunnene i USA sendte misjonærer til Filippinene. Der nådde de i første rekke frem blant enkelte ikke-katolske stammer og blant den urbane middelklassen. Mange amerikanske lærere som jobbet i det nye filippinske offentlige skolesystemet var også protestanter, og la grunnlaget for nye kirker. Under amerikansk kolonistyre opplevde filippinere som konverterte til protestantismen ofte økt sosial status. Enkelte ble nasjonalt fremtredende og bidro til de protestantiske kirkenes vekst. Filippinene har i dag verdens 13. største protestantiske befolkning med nesten ni millioner tilhengere.

Den blomstrende vannplanten

Manila eller ”MayNilad” som var det opprinnelig navnet, betyr “hvor den blomstrende vannplanten gror”. I dag sliter byen med å leve opp til betydningen av navnet.  Klimaet er en drøm for en frossen nordmann; sjøen holder alltid badetemperatur, sola skinner støtt og palmer vokser vilt.  Men Manila er nr. 172 blant 221 byer på Eco-city-ranking foretatt av Mercer Institute i 2009. Rangeringen er basert på graden av luftforurensing, tilgang til vann og drikkevann, og effektiviteten i håndtering av avfall, kloakk og trafikk. Undersøkelsen foretas årlig, og Manila går feil vei på rankingen. Hvis ikke utviklingen snus, vil ingen ting, og aller minst vannplanter, kunne blomstre i mangelen av plass og rent miljø.

Manila Bay er en viktig kilde til mat, sysselsetting og rekreasjon for ca. 23 millioner filippinere som bor rundt bukta. Virksomhet knyttet til området står for 55 % av landets brutto nasjonalprodukt. Allerede i 1999 ble Manila Bay erklært som forurensing “hotspot” av Partnerships in Environmental Management for the Seas in East Asia. Siden den gang er situasjonen forverret ved at befolkningstettheten rundt bukta øker uten at myndighetene makter å løse forurensningsproblemene.

Vannforsyningen i Metro Manila er svært mangelfull, spesielt for de som bor i utkanten eller i slummen. Mange har fortsatt manuell pumpe i nabolaget som eneste vannkilde, og drikkevann må kjøpes. Kun 11 % av befolkningen i Metro Manila er tilknyttet kloakk i rør. Mesteparten av kloakken går i åpne grøfter og kanaler ubehandlet rett ut i Manila Bay.

Luftforurensning er et annet stort miljøproblem, hovedsaklig på grunn av motorkjøretøyer og industri. Tall fra Verdensbanken for antall dødsfall som følge av luftforurensing viser at Manila er den tredje verste byen i Øst-Asia. Statistikk for antall tilfeller av alvorlig bronkitt som følge av luftforurensning er like nedslående lesing.

Høy befolkningstetthet, enorme trafikkproblemer, hovedflyplass i byen og stor byggeaktivitet høres. Støyproblemene i Manila er dårlig dokumentert, men vitneutsagnene er sterke og klare. En stille oase eller gode høretelefoner er gull verdt!

Manila ble en gang beskrevet som Østens perle. Nå flyter bokstavlig talt søppel i kanaler og elver og i gatene. Avfall kjøres usortert til store deponier. Mye sorteres ut av de som livnærer seg på resirkulering av plast og metall, men det er liten kontroll med avrenning og med det som ikke havner i deponier. Perleglansen har falmet!

Enebolig på landet

I småkommunen Pinakbulugan på øya Marinduque bor 86 familier. Hver familie har gjennomsnittlig fem barn og i noen familier bor besteforeldre og andre slektninger sammen. Stedet ligger noen kilometer fra sjøen og fra hovedveien på øya. Det er mulig å kjøre opp med firehjulstrekker, men barna som bor der har en lang og slitsom skoleveg.

For oss som besøker stedet er det idyllisk og eksotisk, men her har menneskene virkelig lite å leve av. Bildene sier sitt. Jeg fikk ta bilder hjemme hos ei eldre dame som bor der alene. Kjøkkenet er ikke akkurat utstyrt med det siste av utstyr.

 Komfyren:

Gjestfrie som alle filippinere er, klatret en mann opp i ei palme, hogg ned noen kokusnøtter og serverte oss ei nøtt hver.

Her planlegger Misjonsalliansen sammen med lokalbefolkningen å bygge nytt dagsenter. En av innbyggerne har allerede gitt tomt. Kvinnen på bildet jobber som frivillig med omtrent 40 barn, men med liten plass og lite utstyr. På Filippinene får ingen barn begynne på skolen før de kan lese og skrive, så det er helt nødvendig at barna får tilbud om noe undervisning tidlig.

Fra nøtt til såpe

Kokosnøtter er kjempeindustri på Filippinene. Payanas er en kommune i innlandet på Marinduque hvor Misjonsalliansen jobber. Der produseres råstoff til kokosnøttolje og såpe.  Modne nøtter hentes ned, røykes, kappes i biter med machete, tørkes og selges til oppkjøpere. Produktet selges videre til produsenter på Luzon (ei større øy hvor bl.a. Manila ligger). Pris for en kilo tørket kokosnøtt i Payanas er 14 pesos, ca 2 kroner.

  

 

 

 

 

Opp fra dypet

Vi har fått besøk av eldstejenta Anne-Mette. Stas! Hun besøker oss i tre uker, med tett program; Mye misjon og mye ferie. Forrige helg var vi fire dager på Mindoro, i Puerto Galera helt nord på øya. Stedet ble valgt etter råd fra kjente, og målet var dykkersertifikat. Nå er tre av oss, Lars, Anne-Mette og Ole Martin stolte innehavere av PADI Open Water Certificate. Alle har vi også satt ny bunnrekord med 18 meter.

Small La Laguna, Puerto Galera

En begynnelse, et mål - Misjonsalliansen.no

En begynnelse, et mål - Misjonsalliansen.no

Friske barn lærer bedre - Misjonsalliansen.no

Friske barn lærer bedre - Misjonsalliansen.no

Zappa

Hils på vårt nye familliemedlem, en lemon white beagle named Zappa!

Snartur til Hong Kong

Fra Manila er det under to timer med fly til Hong Kong. Vi; Hilde, Lars og Ole Martin benyttet anledningen og tok ei langhelg.

Hovedinntrykkene er kort fortalt:

• Ekstremt mange enormt høye hus
• Ryddig og rent (kanskje pga bøter for det meste som spytting, kasting av tyggis på gata etc.)
• Mye synlig rikdom, fancy biler og mange kostbare merkevare butikker
• Dyrt sammenliknet med Manila (mye med tilnærmet norske priser)
• Varmt
• Fantastisk flott, velfungerende og billig T-bane
• Lett å orientere seg i en konsentrert by (Manila er til sammenlikning en skikkelig utfordring å bli kjent i)
• Mye spennende og flott å se
• En absolutt fordel å kunne kinesisk
• Anbefales! 
• Kina er en nasjon med enebarn; ganske så annerledes fra Filippinene der folk er vennlige, smilende og vant til å ta hensyn til mange!

 

 

  Lars ved taxi'n

Hong Kong Island skyline med lysshow til musikk hver kveld

Utsikt fra the Peak på Hong Kong Island, mot Kowloon

Hilde og Lars foran dør i Man Mo buddhist tempel

Fiskehandler i SoHo

 

Bekreftes!

Tian Tan Buddha, 34 meter høy bronsestatue (Hilde og Ole Martin er også på bildet).

Kabelbane til statuen.  Vi valgte Crystal Cabin, kabin med glassbunn! 

Lars og Hilde (Hilde t.h.)