Siste dager

Våre siste dager på Filippinene er velsignet med mye besøk - som en myk overgang til ny hverdag i Norge.  Datter Ingrid med samboer Andreas har nettopp reist hjem.  Maria og Berit Karlsen, venner fra Salem i Trondheim er her nå, og sist mandag kom Anne-Mette (eldste datter), Marthe Tiller (niese) og Liv Inger, Anne-Mettes venninne.  På fredag ankommer i tillegg Ann og Roar Bjørseth, gode venner som for tiden er bosatt i Brunei.  Besøk gir oss muligheten til å vise frem litt av arbeidet, noen områder i Manila og mye av Marinduque.  Samtidig får vi selv tatt avskjed med både folk og steder.

Bloggen ble opprettet for å holde kontakten med venner og kjente.  Når vårt opphold på Filippinene nå ender (vi flytter til Norge 18. november), avsluttes også bloggen.  Kontakten med kjente og venner håper vi derimot utvides og forsterkes.........

Berit og Maria Karlsen sammen lokal jordmor ved Buangan helsesenter, Marinduque

Høye. lyse jenter med barnetekke (Maria Karlsen) er alltid populære.  Fra Buenavista, Marinduque

Borgerkrig

Muslimske minoritetsgrupper i det sørlige Filippinene har kjempet en væpnet kamp for selvbestemmelse i mer enn 40 år.  Etter mange år med fredsforhandlinger, ble det i oktober 2012 undertegnet en avtale mellom regjeringen og Moro Islamic Liberation Front (MILF).  Til tross for fredsavtalen, har en fraksjon av MILF lovet å fortsette å kjempe.

I tillegg opplever Mindanao vold knyttet til militante islamistiske grupper med pan-asiatiske ambisjoner, blodige etniske familiefeider og høy voldelig kriminalitet.  Politikk og religion til side, mye av volden er drevet av dyp fattigdom forankret i tiår med uro og underinvestering.

Konflikten har drept rundt 150.000 mennesker, og siden år 2000 har nesten 3 millioner mennesker blitt fortrengt, i følge Internal Displacement Monitoring Centre ( IDMC ).

I den siste tiden har kampene blusset opp igjen i Zamboanga-området på Mindanao.  Ca. 110.000 mennesker er drevet på flukt til overbefolkede evakueringssentere.  37 % av Zamboangas befolkning er på flukt og 50.000 har søkt tilflukt på byens sports-kompleks.  I tillegg har mange flyktet ut i båter som ankres opp like utenfor kysten.

Evakueringssenter på Zamboanga stadion

Krisen startet 9. september i år da MILF-opprørere tok kontroll over flere landsbyer.  Det rapporteres om nok mat i evakueringssentrene, men de sanitære forholdene er dårlige.  Den største utfordringen ligger foran, når alle skal flytte tilbake til ødelagte lokalsamfunn.  I følge offisielle tall er 97 mennesker drept i den pågående krisen.

Les her om sosialarbeideren Evalinda som gjør alt hun kan for at babyer ved evakueringssenteret skal overleve.

Ikke alle overlever. Baby Badjao døde tre uker gammel på et evakueringssenter i Zamboanga.

Badjao Baby E did not stand a chance. 3 weeks old when the armed conflict broke out in Zamboanga City, a combination of congestion, a hot and humid evacuation area without a women friendly space, lack of clean water and implements for washing and the ultimate insult, bottlefeeding snuffed out another innocent life.             Bilde fra Unang Yakap, EINC

Maligayang bati, Happy birthday to Ada Olive!

Tenk å være besteforeldre for første gang og ikke kunne være til stede når frøkna blir ett år. Ada Olive feiret dagen sin sist fredag. Selv om vi ikke fysisk var sammen henne fikk vi feiret med både selskap og kaker.

For noen uker siden jobbet vi sammen en gjeng frivillige for å fotografere og intervjue fadderbarn. I løpet av  dagene vi tilbragte sammen ute på skolene ble ideen sådd om en samling og overnatting hjemme hos oss. 13. september ble avtalt, mat bestilt og madrasser lånt. Med 12 overnattingsgjester ble det fullt i huset, men utrolig trivelig. Krystel og Micah bakte røde cupcakes, mens Olib og Aly sto for programmet.

Røde cupcakes

Leker hører med

Lydnivået var til tider høyt

Nå nærmer det seg

Vi har bestilt billetter hjem (det betyr etter hvert Trondheim) til 18. november.  Et sikkert tegn på at det nærmer seg ”slutten” er at våre erstattere er på plass i Filippinene.

Holly Wilder og Jostein Tvedten, nygift ektepar, besøkte Marinduque for første gang i forrige uke.  Kjempetrivelige folk med god bakgrunn – det blir et løft for organisasjonen.

Holly og Jostein ble ønsket velkommen av staben med "putong", tradisjonell velkomstsang og dans på Marinduque.  De romerske soldatene, "moriones", er typiske for kjent årlig festival på øya.

Flom igjen!

For flere bilder og info, se her

Progress report

Hvert annet år får sponsorer i Norge oppdatert rapport om den ungen de er fadder for.  Slik Misjonsalliansen jobber på Marinduque, er ungene ambassadører for sine lokalsamfunn og mottar ikke mer støtte enn andre unger på skolen eller i bygda. Det sies at de fleste faddere ønsker et forhold til en person fremfor å støtte et område eller et prosjekt.  Fadderinntekten er verdifull for Misjonsalliansen og forholdet til uvurderlig støtte for ungene i form av omtanke og forbønn.

Talawan er én av Misjonsalliansens samarbeidsområder midt inne på Marinduque.  De siste 6-7 kilometerne av veien dit er ufremkommelig med kjøretøy nå i regntiden.  Eneste mulighet er å gå eller ri, men når det høljer ned og veien er et ”gjørmehav” er selv det knapt nok et alternativ.

I går (13. august) gikk noen ansatte og frivillige til Talawan for å intervjue og fotografere ca 50 barn. Vi brukte 3 timer hver vei og på de verste strekningene var det ingen annen mulighet enn å ta av skoene og vasse i gjørme til midt på ankelen.  Superglatt og sugende tungt, i bratt terreng, med en pose egg i den ene hånda og paraplyen i den andre, var utfordringen nær uoverkommelig, men utrolig morsom.  Midtveis ble det vaskepause i ei elv, med blodigle mellom tærne som resultat.  Moro for oss som ikke må forholde oss til det hver dag.  En enorm begrensning for de som lever livet sitt langs og ved enden av veien.

Rapporter og bilder er ferdige og sendes til Norge med det første til trofaste faddere som fortjener å bli oppdatert.  Men, fins det alternativ?  Er det ”beste” fremgangsmåte i givermarkedet i Norge, eller kan givermarkedet utfordres på alternativt vis?

Under er en av Are Kalvøs glimrende kommentarer.  Denne er om kvittering.

HIV/Aids

Vi var en snartur i Manila sist helg og gikk bl.a. på gudstjeneste i kirka ”vår”.  Temaet var HIV/Aids.  De fleste land i verden opplever en stagnasjon eller reduksjon i antall nye tilfeller, mens på Filippinene er situasjonen den motsatte.  I år 2000 ble det registrert ett nytt tilfelle hver tredje dag.  I fjor var tallet 9 pr. dag og i mai i år ble det registrert 14 nye tilfeller av HIV/aids hver dag (og mange registreres ikke).  Utviklingen karakteriseres som eksplosiv.  På grunn av lave tall tidligere har myndighetene og befolkningen opptrådt avventende eller passivt.  Nå haster det.  Filippinere reiser mye, prostitusjon er utbredt, 45 % av befolkningen er svært fattige og helsetilbudet er mangelfullt og i praksis ikke gratis.

I kirka ble det gitt god informasjon om hva sykdommen er og ikke er for å motarbeide stigma.  I tillegg ble vi som menighet og som del av den globale kirka oppfordret til å ta ansvar.  HIV/Aids kan ikke kureres, men den kan behandles og spredning kan motarbeides.  På tide at vi som kirke tar ansvar for å inkludere, elske, informere og bidra til et verdig liv for de som er rammet og en begrensning av videre spredning.

HIV/Aids har vært langt fremme i bevisstheten hos de fleste i Norge i mange år allerede.  Nå står kampen mot spredning og stigma på Filippinene!

Glimt fra Marinduque

Hjemme igjen

Da var det slutt på ferien.  Vi er tilbake på jobb på Marinduque.  Det var herlig å være sammen med familie og venner i Norge noen uker.

Vi tar fatt på siste periode på Filippinene.  I november er det slutt for vår del og fast adresse blir Norge på ubestemt tid.

Marinduque, sørlige del

På Marinduque regner det – regntiden er her for fullt.  Så langt har ikke årets tyfoner gjort skade av betydning.  Håper vi slipper en gjentagelse av fjoråret med storflom i Manila og mange menneskeliv tapt lenger sør på Filippinene.  Marinduque er relativt godt beskyttet mot uvær fordi øya er omringet av andre øyer.

I høst er det ingen norske volontører på Marinduque, men flere filippinske.  De er studenter ved Miriam College i Manila og bidrar i organisasjonens ordinære arbeid.  I tillegg til skrive- og informasjonsarbeid vil vi bli opptatt med besøk fra kontoret i Norge, introduksjon av nye utsendinger som skal erstatte oss på Marinduque og andre besøkende.  Besøk er alltid stor stas og viktig for å promotere arbeidet.  Skal du treffe oss når du likevel er innom Filippinene begynner det derimot å haste med billettbestillingen.