Frisk luft

Forrige uke var vi på Marinduque. Biltrafikk, menneskemylder og eksos i Manila ble for noen dager byttet ut med dyreliv (både innendørs og ute), kokospalmer og frisk, het sjøluft. Se bilder og forstå hvorfor vi gleder oss til å flytte dit!

Jeg ser, men ...

Vi går ofte ut en tur i lunsjpausen, både for å få rørt oss litt, spist og pustet inn "frisk" luft. Livet utenfor kontoret er kontrastfylt. I nabogata 200 meter fra kontoret bor akkurat nå to-tre familier på fortauet. En utslitt madrass og ei papplate er det de har av utstyr. I dag lå de voksne og sov mens flere småbarn og en liten baby satt/lå rundt dem. Antakelig har "huset" deres blitt revet eller de er blitt jaget bort fra stedet de var på tidligere.

På veg hjem fra jobb kjører vi under ei bru på en av de mest trafikkerte vegene i Manila. Midtrabatten under brua er hjemmet for noen familier med små barn. Klær henger til tørk under betongbrua, papplater fungerer som seng og sitteplass. Små barn leker og sover mens hundrevis av biler og busser passerer rundt dem og over dem hvert eneste minutt hele døgnet.

Hva vi gjør? Går eller kjører videre. Lever videre. Prøver å si til oss selv at vi bidrar med litt for noen, men at vi ikke kan hjelpe alle. Jeg ber og gir ansvaret videre, ber om at Gud sier i fra når og hvordan vi skal gripe inn. Vi kan bare ikke stoppe hver gang vi møter eller ser en av de mange millionene som er sulten, syk, uten et sted å være, uten å få gå på skole, uten arbeid. Vi må stole på at Gud ser, kjenner og er glad i hver eneste en.

Jeg (Hilde) spør meg selv ofte hvordan det er mulig å leve med urettferdigheten og kontrastene her år etter år. Hvordan er det mulig å "godta" en slik situasjon? Men så ser jeg jo at også jeg er opptatt med mitt og mine mange "utfordringer". "Tøffe" utfordringer som å savne ungene, familien, venner, Salem, marka, jordmorjobben osv. Trafikken, støy, menneskemylder og forurensning gjør meg av og til sprø. Fornuften sier meg hele tiden at jeg er utrolig privilegert og har masse mer enn jeg trenger. Daglig blir jeg minnet på om at jeg har vunnet vinnerloddet, men greier altså likevel å bli både frustret og lei av og til.

Nå gleder vi oss til Lars kommer på besøk om to uker. Neste uke drar vi til Marinduque for blant annet å lete etter husrom. Vi flytter dit i oktober/november og planen er å jobbe der frem til desember 2013...gleder oss.

Tar ansvar

Et vanlig syn i gatene i Manila: FLOM.  Bildet er tatt utenfor kontoret vårt.

Sist uke ble det arrangert seminar i kriseberdskap på Misjonsalliansens kontor i Manila. Deltagerne kom fra samarbeidskirker og interesseorganisasjoner fra våre arbeidsområder. Tre dager med undervisning, gruppearbeid og diskusjoner. Hvordan kan man forberede seg før en katastrofe rammer? Kan man minske omfanget? Er det ikke myndighetenes ansvar? Hva kan jeg som innbygger gjøre? Hva kan kirka bidra med? Spørsmålene og dikusjonene var mange.

Foreleserne var et team fra myndighetene som jobber med kriseberedskap. De fortalte at Filippinene er det landet i verden som er mest utsatt for naturkatastrofer. Landet er jordskjelvområde og utsatt for tsunamier. Det har 300 vulkaner hvorav 22 er aktive. Rundt 20 tyfoner rammer landet årlig. Flom og jordskred er vanlig. I tillegg kommer væpnede konflikter, branner, enorm forurensning og utslipp. Når rundt 30 millioner av befolkningen lever i ekstrem fattigdom og lokalsamfunn ikke har god nok beredskap blir omfanget stort når katastrofen rammer.  Den enkelte innbygger kan derfor bidra mye ved å blant annet organisere folk og kirker, foreta kartlegging av risiko i eget nabolag, gjennomføre øvelser, informere, planlegge evakuering og varslingssystem, og ikke minst ta ansvar.

En av oppgavene var å kartlegge risiko i eget område

Misjonsalliansen arrangerer lignende seminar i nesten alle områdene der vi jobber. Som en del av lokalsamfunnsutvikling er kriseberedskap en viktig faktor i et land som stadig utsettes for katastrofer. Med klimaendringene ser det ut til at det vil bli enda viktigere å være forberedt.

Etter brann i Manila der 1300 familier ble rammet

Fornøyde deltagere fikk ny kunnskap og kursbevis