Tre i en

Sist lørdag (8. desember) var hele staben samlet til fest - tre fester på samme kvelden - i hagen hos oss.

Forberelse til fest

Vi har som kjent flyttet inn i "nytt" hus, og i følge filippinsk tradisjon (eller er det katolsk?) var det tid for "House Warming".  Det er en enkel seremoni med lystenning og forbønn for stedet, beboere og gjester og alt som skal skje der - på et vis en innflyttingsfest.

"House Warming"

Karen og Anders Myrene avslutter i disse dager tjenesten i Misjonsalliansen og ble behørig feiret og takket av med taler, gaveutveksling og diplom-overrekkelse.  De flytter nå til Norge for noen år og har allerede fått jobb og barnehageplass. Takk for vennskap, Karen og Anders og lykke til i Norge!

Familien Myrene

Kari Aasen har vært noen måneder på Marinduque som volontør og reiser nå snart hjem til Melhus. Tokz Aguilar slutter i organisasjonen til jul.  Begge ble takket og "dekorert".

Kari Aasen.  Fra fotografering på beach'n før festen

Jula nærmer seg med tilhørende Christmas Party.  Sang, lek, utlodning, feiring av "desember-barn" og selvfølgelig - mat, sto på programmet.  En herlig gjeng som vet å feste.

Feiring av bursdagsbarn i desember

Mat!

Magnificent Marinduque

Vi savner trivelige Trøndelag, men Marinduque er helt OK, og vel så det. Hyppige strømbrudd, lavt vanntrykk, dårlig nettforbindelse og ingen renovasjon til tross (eller kanskje nettopp derfor) – vi trives.  Alltid godt og varmt, veldig easy going og laid back, ingen køproblemer, ren luft – et ”sydhavsparadis”.

Naturen i Norge er fantastisk, Trondheim er en flott by og fire årstider er fascinerende, men det vi savner er selvsagt folk, i første rekke familien.  Da kan Marinduque fort bli langt borte, ensomt, stille og isolert.  Nesten ingen naboer, folk på markedet eller folk i gata snakker lite engelsk.  Vi blir sett på som rare og alltid beglodd, prisene på markedet stiger når vi spør og ulikhetene er mange.  Alt (av det enkle tilbudet som er) stenger tidlig på kvelden og vi har så langt ikke funnet oss ny menighet eller cellegruppe.  MEN, folk smiler, vil gjerne ha kontakt, er nysgjerrige på en positiv måte, deler gjerne og vil vårt beste.  30 + og sol, sykkel og joggesko, havet rett utenfor stuedøra og høner i hagen hjelper også.

Godt det snart er jul!  Vi skal hjem (til Trondheim) og feire med Lars, Ingrid, Andreas, Martin, Jorun, Ada Olive, Anne-Mette, foreldre og venner.  Kan det bli bedre?  Privilegerte?  Så det holder.  Det beste fra to verdener!

Kongens gate, Trondheim

Utsikt fra hagen, Amoingon, Marinduque

Det blir ikke hull i ei tann som er ren, ...

Ikke et uvanlig syn

Det er ikke alle tenner som får godt stell, men derimot er det mange Karius og Baktus'er som stortrives med godteri, søte drikker og søt mat. Mange barn vokser opp med råtne tenner som trekkes etter hvert. Søtsaker er billig i forhold til sunn mat og grønnsaker, og en sulten liten mage tar gjerne i mot noe som døyver litt.

To dagsentre i Boac har virkelig satset på at barna skal lære å ta vare på tennene sine. Tannbørstene har fått sentral plass i rommet og lærer forteller at de underviser ungene tannpuss og hygiene. Tannlegen som er med oss er fornøyd. - Forebygging er viktig og vi må starte med de minste barna, sier hun.

Barna har laget hver sin tannbørsteholder. Julegavetips?

Her er det laget en laaang vask der barna både kan pusse tenner og vaske hender

En lignende vask ved en annen barnehage. Denne er litt for høy for de minste barna, så her skal det bygges et lite trappetrinn.

Jenter på leir

Cherrydell og Kari gjør de siste forberedelsene.  

Jenter i tenårene har mange likheter enten de bor i Trondheim eller på Marinduque. Før helgen deltok 26 jenter ved en leir arrangert av Misjonsalliansen. De to norske volontørene Margrethe og Mirjam har hatt jentegrupper i to av landsbyene/kommunene som vi samarbeider med. Leiren var et tilbud for de som har vært med på disse gruppene.

Lørdag var det fokus på selvbilde, det å være stolt av seg selv, at hver enkelt er skapt helt unikt av Gud, hvordan reklame påvirker osv. Reklamen her fokuserer på at kvinner og jenter skal være hvitest mulig og bruker helst modeller som er lyse i huden. Et paradoks da at vi som er norske koser oss i sola og gjerne vil bli brune (eller røde som de beskriver oss her).

Cheridell som er lokal volontør underviste deretter om hygiene, og Kari som er norsk volontør snakket om fysiske og psykiske forandringer som jenter opplever i tenårene. Ved konkrete eksempler, bilder, plansjer og gjennom gruppearbeid virket det som om jentene både lærte noe nytt og fikk diskutert egne erfaringer.

Jentene lå i telt. Ikke så rart da at dagen startet grytidlig for de fleste. Det blir fort hett inne når temperaturen ute er rundt tredve og sola står opp før seks.

To bortskjemte nordmenn

Vi prøver å bli kjent i nabolaget i Amoingon, finne ut av en del praktiske utfordringer og ikke minst bli bedre kjent med våre kollegaer. Så langt er vi overbevist om at vi vil trives her. Det er liksom ikke det verste en kan oppleve at man må spise ute fordi det er for varmt inne, at man må ha på vifte når en sitter på verandaen eller ta en dukkert i sjøen for å bli litt avkjølt.

Hva gjør to bortskjemte nordmenn som har forvillet seg til landsbygda? To som er vant til mobildekning, internett, vann i krana, at drikkevann bringes til huset og at søppel hentes til faste tider?

I går fant vi ut at drikkevann må kjøpes i Boac (vi bor for langt unna sentrum til at det kan leveres på døra...). Det går helt greit. Vi har jo tilgang til bil. På spørsmål om hva vi gjør med søppel fikk vi beskjed om å ha det i en plastpose og grave et hull i bakken. Eller vi kan kjøre det til elva i Boac og dumpe det der. Eller vi kan levere det til en søppelbil klokka fem om morgenen i Boac. Resultatet blir sikkert det samme...det havner i elva eller sjøen. Det er trist at det er det som skjer med det meste av søppelet både her og i Metro Manila. Tenk deg søppel fra 20 millioner mennesker rett i sjøen. Eller 100 millioner mennesker dersom en tenker på hele landet.Vi får prøve å bli flinkere til å ikke produsere søppel, finne noen som driver med gjenbruk av plast og flasker og brenne det som kan brennes.

Adresse Amoingon, Boac, Marinduque

Det er så absolutt mulig at vi vil trives med denne utsikten. Selv om Manila kan kalles fascinerende på sitt vis er Marinduque noe ganske annet.
 

Flyttebil var bestilt til sist torsdag, og selvfølgelig ble Marinduque utsatt for tropisk storm akkurat den dagen. Kraftig vind og mye regn skapte oversvømmelser og en del skader på øya. Ferjene ble innstilt og strømmen stengt.

Ikke så farlig med lange reiser og mye venting når man har et lasteplan å sove på

Vi kom oss avgårde med ferje fredag formiddag og omtrent hver millimeter på båten ble utnyttet. Biler og lastebiler sto så trangt at folk klatret ut av vinduet for å komme ut av bilen. Bra da at ferjeselskapet reklamerer med at de setter sikkerhet først...

Endelig kommer vi frem til øya som skal være hjemmet vårt det neste året. Det tar vanligvis kun en halv time å kjøre fra ferjeleiet til Boac der vi bor. Men det er når vegene er tørre. Det ble litt kaos da vi måtte ta en omveg fordi vegen var oversvømt, og ikke alle bilene ville ta sjansen på å kjøre gjennom vann og gjørme. Flere steder var det gått jordras og trær revet opp. Mange hus ble oversvømt, også kontoret vårt i Boac.

Heldigvis stoppet regnet og det meste tørket opp i løpet av helgen, og vi fikk etter hvert både strøm og vann i huset. Lørdag var vi sammen med alle ansatte i Misjonsalliansen (cirka 30). Trivelige og ikke minst dyktige folk som vi gleder oss til å samarbeide med.

Huseieren overrasket med nymalt hus til vi kom...gult, oransje, grønt, lysegrønt...

Søndagen startet klokka seks med 2-timers tur innover øya, en herlig dukkert i sjøen, kaffe på verandaen og deretter sykkeltur. Familien Myrene med sine tre gutter kom med vaffelrøre og brunost utpå ettermiddagen. Sammen de tre norske volontørene Mirjam, Kari og Margrethe + ei amerikansk jente som jobber for Fredskorpset og ei filippinsk jente fra Buenavista koste vi oss med norsk kaffemat.

Ikke så verst å kunne tilby dette til de som besøker oss!

På grunn av jobb og en del annet som må ordnes dro vi tilbake til Manila i går. Turen gikk greit den. Vi dro med samme ferje som da vi ankom og følte oss riktig så trygge. Ferjemannskapet møtte oss med overstrømmende vennlighet, blanke øyne og ganske så snøvlete tale.

Ole Martins bursdag ble feiret med middag ute på Eastwood der juletrær og julemusikk preget hele området.

Fra Eastwood 29. oktober

Farlig arbeid i stedet for lek og moro

Hver eneste dag møter vi, ser og kjører forbi noen av dem. Barn som jobber. Noen selger ett eller annet eller tigger på gata i Manila.  Noen jobber som hushjelper eller i fabrikker mens andre sorterer søppel. På Marinduque er mange barn nødt til å hjelpe familien i stedet for å gå på skolen. De passer dyr og søsken, jobber på markene eller med ulovlig og farlig fiske.

Filippinene er et land med mange barn, omtrent 35 millioner barn under 14 år. Kun 65 prosent av dem fullfører barneskolen, og mange begynner aldri på skolen. Barnearbeid er blitt et alvorlig  problem som har økt med tretti prosent de siste ti årene. I 2011 fantes 5,5 millioner barnearbeidere her.

Statistikk viser at et av fem barn i landet arbeider i farlige jobber, men det fins antagelig høye mørketall. Farlig barnearbeid er definert som arbeid som kan skade barns helse, sikkerhet eller moral. Barn utsettes direkte for farer som skarpe verktøy eller giftige kjemikalier. Andre farer kan være mindre tydelige, for eksempel risikoen for misbruk eller problemer som følge av lange arbeidsdager.

Det er heldigvis mange som jobber for å bedre situasjonen, men problemet er sammensatt. Rundt 26 millioner lever under fattigdomsgrensen. Foreldre mangler inntekt og det sosiale systemet tar ikke godt nok vare på barna. Barn slutter på skolen og får ikke utdanning som kunne endret situasjonen. Både Misjonsalliansen og våre mange partnere jobber for å bedre situasjonen, og vi greier å påvirke forholdene for noen. Men det er et enormt problem, og barna fins overalt. Millioner av barn som ikke får lekt og som alt for fort må ta de voksnes ansvar.

 

På plass igjen

Leeenge siden forrige blogg. Vi har vært på ferie. I Norge. Truffet familie og venner, spesielt Ada Olive, vårt første barnebarn. Stor stas. Gleder oss til å se henne (og alle de andre) igjen til jul.

Ada Olive med foreldre og faddere, 7. oktober

Ada Olive ble døpt i Salem Trondheim sist søndag. Hun strålte med et stort smil da Jann Even (pastor i Salem) lyste velsignelsen over henne. Mye folk i salen, fantastisk lovsang og mange kjente. Herlig å være ”hjemme” og føle varmen fra familie og venner.

Nå er vi på plass i Manila igjen, så lenge det varer. I slutten av måneden flytter vi til Marinduque, ei mindre øy lenger sør på Filippinene. Vi gleder oss. Etter nesten tre år i Manila blir det OK å komme til ei rolig ”stillehavsøy”.  Mange utfordringer også der, men omgivelse blir totalt forskjellige. Spennende arbeid og en flott gjeng filippinske medarbeidere frister også.

Retreat

Denne uka (12.-14. september) var det retreat for hele staben.  På et "leirsted" like utenfor Manila var vi samlet for å bli motivert og ristet sammen.

Retreat vil mange forbinde med ro, hvile og filosofering.  Da kjenner de ikke filippinere.  Retreat er full fart fra morgen til kveld med lek, latter og fullt volum.  De har en fantastisk evne til å glede seg over konkurranser, dans, selskapsleker og show.  Alle (selv Ole Martin) var med, og samholdet ble forhåpentligvis styrket.

Ansvarlig for den faglige delen var en svært inspirerende pastor som har spesialisert seg på å lede motivasjons-kurs for næringslivet, og knytter det opp til kristen tro. Moro, spennende, lærerikt og provoserende.

Vårt første barnebarn ble født i Norge midt i retreat'n (13. september) og ble behørig feiret med iskrem, i henhold til filippinsk tradisjon når jenter fødes.

Velkommen Ada Olive

Endelig er Ada Olive, vårt første barnebarn, kommet til verden.  Ei nydelig, perfekt lita jente ble født 13. september.  Gratulerer og godt jobba, Jorun og Martin!

Enorme utslipp daglig i Manila Bay

Vi var en tur på Manila Bay Aquarium sammen noen venner sist helg. Blant mange basseng med nydelige små og store fisker fant vi et lite akvarium med vann fra Manila Bay og dette skiltet:

Lite fristende med en svømmetur. Under tyfonen for noen uker siden ble tonnevis av søppel skylt i land.

Fortsatt stort behov for hjelp

Hovedgata i Kalayaan. Barneskolen bak gjerdet til høyre.

21. august, 14 dager etter at flommen startet, er behovet for hjelp fortsatt stort.

I Kalayaan, i småbyen Angono i Rizal står hele bydeler fortsatt under vann.  Mange bor på evakueringssenter eller på taket av huset sitt.  Barneskolen i Kalayaan fungerer som evakueringssenter, selv med 10-20 cm vann på gulvet.  Når de som bor der skal sove, setter de sammen to og to stoler. Ungene fraktes til naboskolen for to timer undervisning daglig.  Karim er koordinator for myndighetene i Kalayaan og fortelle at mange nå sliter med hudsykdommer og sopp på føttene.  Flomvannet er svært forurenset og alle må vasse.  Dagens store samtaleemne er likevel at en 11 år gammel gutt døde i går kveld etter å ha fått dengue feber.  Dengue smitter gjennom myggstikk, og myggen florerer i områder med mye stillestående vann.

I kø for nødhjelpspakker

I samarbeid med Action International har Misjonsalliansen utdeling av nødhjelpspakker fra ei av kirkene i området.  Pakkene består av ei matte til å sove på, et kokekar, ris, hermetikk, nudler og drikkevann.  I køen står Nene.  Hun er syvbarnsmor og har bodd på taket av huset sitt i to uker!  Mannen (52 år) jobber normalt som baker og tjener 150 pesos (20 kroner) om dagen.  Under flommen har ikke bakeriet vært i drift, så de ha laget ei flåte av søppel (tre og isopor) og tilbyr skyss.  Det gir noe inntekt, men langt fra nok.

Nene (t.v.) med naboer og Joelyn fra Misjonsalliansen (helt t.h.)

I Kalayaan tror Karim at vannet vil trekke seg langsomt tilbake, men ikke helt før til jul, kanskje. – Det eneste positive med flommen er at vi får nødhjelpspakker, sier Karim og ler.

Karim

Hjelpen når frem

 http://blogg.misjonsalliansen.no/innlegg/article/118909

Noen tastetrykk og du hjelper en familie

Vannet i mange områder har sunket en del og folk kan få fraktet varer inn til de som har sittet innesperret. Her utenfor kirka i Malabon der flere familier har sittet i andre etasje i noen døgn.  Bildet er tatt av en av lederne i kirka.

I løpet av helga vil noen hundre familier få pakker med nødvendig utstyr og mat. For at vi skal kunne hjelpe flere trenger vi støtte fra så mange som mulig. Du kan være med å gi 250 kroner med å sende en sms.  Send «gave» til 2160.

http://blogg.misjonsalliansen.no/innlegg/article/118777

Vi var en tur til Marikina (en av byene i Metro Manila) i dag der store områder ble oversvømt. Nå har vannstanden i elva gått ned, men søppel og gjørme dekker store områder. Gravemaskiner og traktorer skuffet gjørme ut av parkeringshuset under et digert kjøpesenter. Folk hadde tydeligvis flyttet tilbake til husene sine, klær hang til tørk overalt og alle drev med opprydding. Vi snakket med èn vi kjenner som bor i området. Han, kona og ungene hadde flyktet fra vannmassene og vært på evakueringssenter i tre døgn. Huset ble fylt med vann og gjørme og alt de eide ble ødelagt. I tillegg mistet han arbeidsinntekt i tre dager fordi de ikke kom seg noe sted. - Nå må huset rengjøres (først skuffe ut gjørma). Så er det å få tak i nye skoleuniformer og bøker til ungene, og derettter må vi skaffe annet utstyr etter hvert, fortalte han. Ikke alle kan gjøre som denne familien. Veldig mange må antagelig bo på evakueringssentre i lang tid fremover.

Parkeringsgarasjen var fylt med gjørme og vann. Nå ryddes det på spreng.

Gjørme og søppel overalt

Fortsatt 7. august

Her er det dessverre fortsatt kraftig regn og tordenvær. Pastor Rasty i Malabon sier at omtrent alle husene i området rundt kirka er tatt av flommen. Flere mennesker er fortsatt innesperret i området, og redningsmannskapene har en vanskelig jobb pga mørket. Kirka er fylt med vann i første etasje og det stiger. Området huser mange tusen mennesker, det er uformell bosetning (dvs slum) med dårlige hus og menneskene her har nok av utfordringer fra før.

Lignende forhold finner man overalt i Metro Manila. Over halvparten av byen er oversvømt. Jeg er redd dødstallene vil stige og at folk etter hvert vil bli syke. Mange bor tett i tett på evakueringssentre, og det er mye vann overalt. En fortvilet situasjon og vi må be om at regnet stanser.

Flom igjen

Manila, tirsdag 7. august

Kraftig regn har lammet Filippinenes hovedstad i dag. Minst 20.000 mennesker flyktet sist natt fra sine hjem til evakueringssenter på grunn av flomvannet som dekker halvparten av den enorme byen, opplyser myndighetene.  Et ukjent antall har flyttet til slektninger eller sitter i andre etasje i oversvømte hjem med frykt for å forlate eiendelene sine.

Skoler, markeder og de fleste offentlige kontorer er stengt i tillegg til sentrale veier i Manila.  Enkelte steder står vannet oppunder taket på hus.

”Innbyggere i lavtliggende slumområder langs Manilas elver flykter i sikkerheten til skoler, gymsaler og offentlige bygninger”, sier talskvinne for sivilforsvaret. Demningen La Mesa som er Manilas eneste drikkevanns-reservoar, er full og vann strømmer nå over demningen.

”Minst 50 prosent av Metro Manila er oversvømt," fortsetter hun. "Det vil være kraftig nedbør de neste 24 timene og flommen vil øke.”

Dødstallene etter åtte dager med vedvarende regnvær har økt til 53 med mer enn 268.000 mennesker tvunget på flukt over hele landet, ifølge myndighetene.

Kilde ABS-CBN news.

Vi er ”værfaste” hjemme, kontoret er stengt og veiene lite farbare. Vi har foreløpig ikke hørt at noen av de ansatte i misjonene er evakuert. Karl Rafa, en av de ansatte, er i kontakt med innbyggerne på Salambao og Pulo som tidligere har vært hardt rammet av flom og uvær. Det er mye vann og flere hus er oversvømt, men tidevannet er heldigvis lavt (ennå). De får hjelp av myndighetene som har båter. Selv sitter Karl i leiligheten sin i andre etasje med oversvømt første etasje og flom i gata utenfor.

Pastor Rasty i Malabon (se tidligere blogger) forteller at kirka er fylt med vann i første etasje og at flere familier fra området nå har tatt tilflukt i andre etasje.

Misjonsalliansen har så langt åpnet et senter for flomrammede familier.

Vi har det trygt og "tørt" der vi bor, men frustrerende å ikke komme seg ut for å få gjort noe. Det er umulig å kjøre til de områdene som er verst rammet. Politi og redningsmannskaper bruker båter. På nyhetene ser vi at flere områder har vann opp til hustakene. Det regner fortsatt kraftig, og det skal visst fortsette utover dagen.

Uvær, kø og kansellerte ferjer

I følge Adressa har Trondheim 16 grader og sol i dag (2. august). Ellers er overskriftene mye preget av sport, ulykker og kultur. Ja da, vi følger med på hva som skjer på andre siden av jorda. Dersom noen av dere følger med på værvarsel og nyheter fra Filippinene så har dere kanskje sett at det er tyfon-tid. Planen vår for denne uka var egentlig å være på Marinduque noen dager. Vi utsatte turen ett døgn for å være sikker på at tyfonen Gener skulle passere.

Optimistiske satte vi oss i bilen i går og kjørte til Lucena for å ta ferje over til Marinduque. Kjøreturen startet med sneglefart ut av Manila. Endelig ut av byen gikk det ganske greit et stykke, men straks vi forlot motorvegen ble det å kjøre i sikksak mellom sykler, motorsykler, tricycles, jeepny'er, busser, mennesker, hunder, haner osv osv. Du kan gjerne bli forbikjørt på innsiden både av biler og sykler, eller møte motgående kjøretøy i ditt felt. Det krever en våken sjåfør og et horn som fungerer.

Vel, vi ankom ferjekaia etter en firetimers slitsom og frustrerende kjøretur, bare for å få vite at det var ingen ferjer som gikk til Marinduque. Sjøen var for urolig og vinden sterk. Vi kunne komme tilbake ved midnatt fikk vi beskjed om. Kanskje ville det bli mulig da. Vi giddet ikke vente flere timer for å ta sjansen på å komme oss over en gang utpå natta. Hilde har mareritt mtp sjø, uvær, forlis og å måtte svømme i beksvarte natta. Vi kjørte like godt tilbake til Manila, en ny kjøretur med kaos på vegen og sprø sjåfører. Turen endte med nesten stillestående kø inne i byen. Det ble å stå en time i kø på en strekning som vanligvis tar 15 minutter. De fire feltene ble raskt til seks, kjøretøyene sneglet seg avgårde, alle presset seg frem og unngikk så vidt å skrape bort i sidemannen. Ordet kø har fått en annen dimensjon etter noen år her. Du kan aldri planlegge å komme til et sted på et bestemt tidspunkt.

Om vi drar igjen? Vi prøver nok igjen, men det er visstnok en ny tyfon på veg. Akkurat nå pøser det ned bøttevis med vann.

Nyheter og bilder om tyfonen Gener:

http://www.abs-cbnnews.com/lifestyle/08/01/12/slideshow-typhoon-gener-aftermath
http://www.abs-cbnnews.com/nation/metro-manila/08/02/12/sea-garbage-roxas-blvd-cleanup-take-3-days

Ikke gi opp!

http://blogg.misjonsalliansen.no/innlegg/article/107378

På jakt etter jobb

http://blogg.misjonsalliansen.no/innlegg/article/107530

Bohol

Bohol ligger sentralt og litt sør på Filippinene og er et populært turismål.  Vi var fire netter øya Panglao.

Lars, yngstemann, er på besøk fra Norge (og nei, vi holder han ikke i bur)

Bohol har flere turistattraksjoner.  Den mest besøkte er Chocolate Hills, et spesielt landskap formet mens landet ennå var sjøbunn (toppene er brunere når det ikke er regntid, darav navnet)

Filippinsk Tarsier er regnet som verdens nest minste primat, og lever vilt på Bohol

Elvecruise på Loboc River, med lunsj og "daskebåtmusikk" i eksotiske omgivelser

Hilde koser med en (mett) pytonslange

Lars og kompis med drømmesveisen

De fleste på Bohol er katolikker og gir svært åpent uttrykk for det. "Holy Infant Jesus 3" tok oss med på "øyhopping".