Maligayang Pasko!

Vi pakker kofferten og tankene flytter seg stadig til Trondheim og alle våre kjære der. Fredag kveld lander flyet på Værnes og i tre uker fremover skal vi nyte livet sammen unger, familie og venner. Vi gleder oss!

Her i Manila har butikkene vært julepyntet og julemusikk er blitt spilt siden 1. september. Vi har hengt opp julekrans på døra, men den forsvinner helt i forhold til naboenes juledekorasjoner. De som har råd til det pynter gjerne hele huset med lys og dekorasjoner. 

Kontrastene er voldsomme, og tanken på at rundt 40 millioner mennesker i landet lever for under 1 dollar dagen gjør at den overdådige julepynten ikke gir gode refleksjoner. Det er mange som vil være sultne på julaften, mange som er uten tak over hodet, mange gatebarn uten noen som bryr seg, mange syke som ikke har råd til medisiner...


Det er heldigvis èn som bryr seg og som ikke glemmer noen av oss. Det er Han vi skal feire. Litt av en julegave... Jesu kjærlighet kan vi både ta i mot som gave og få dele med andre.

God jul! Maligayang Pasko! Merry Christmas! Feliz Navidad!

Ny samboer

Vi har fått ny samboer som er selvstendig, frimodig og langt fra kravstor.  Vi er tilbøyelige til å beskrive boforholdene vi tilbyr som et ”høl”, men samboeren er tilsynelatende storfornøyd. Vi møtes gjerne hver kveld til et kort samvær på stua.  Så langt har det vært vanskelig å få halt i land en rimelig leiekontrakt eller samboeravtale.  Dialogen er gjerne svært ensidig, og hovedsakelig i form av enstavelsesord uttrykt i ren forskrekkelse.  Forholdet er ærlig talt ikke det beste, og samboeren nekter å identifisere seg eller utvide kontakten.  Forsøk på å forklare at vi egentlig ikke ønsker samboere og oppfordringer om å flytte ut har ikke blitt etterfulgt.  Faktisk har samboerforholdet utviklet seg til et så stort problem at vi nå ønsker livet av vedkommende.  Profesjonell leiemorder er hyret inn og pris avtalt.  Lykkes bøddelen, avsluttes forholdet med det første.  Vi lever i håpet om at samboeren ikke allerede har rukket å invitere inn hele rotte-familien.  

Hybelen i garderobeskapet

Samboeren - Rattus rattus

Maguindanao massakren

I dag (23. november) er det to år siden den verste enkeltstående politisk motiverte forbrytelsen i nyere filippinsk historie, kjent som Maguindanao massakren. 23. november 2009 ble 58 mennesker drept. Drapene var trolig politisk motivert. Ofrene var på vei for å registrere Esmael Mangudadatu som kandidat til guvernørvalg. Det mistenkes at en konkurrerende kandidat og hans familie sto bak massakren. Familiemedlemmer og støttespillere av Mangudadatu ble drept. Blant de drepte var hans kone, en gravid søster og ei tante. I tillegg ble tilfeldig forbipasserende og 32 journalister drept. Noen av ofrene ble senere funnet i en massegrav. Rettsaken mot de ca 200 mistenkte startet tidligere i år, men er forventet å ta lang tid. Årsaken er blant annet at saken har knytninger til Filippinenes tidligere president, Gloria Macapagal-Arroyo. Ved presidentvalget i 2004, mens den mistenkte familien Ampatuan satt ved makten i Maguindanao, fikk hun samtlige stemmer i provinsen! 

På Filippinene er mange provinser styrt av familieklaner som innehar de fleste politiske verv og beholder makten gjennom stemmejuks og vold. I tillegg er det sammenfall mellom økonomisk og politisk maktelite, så politiske verv har stor økonomisk betydning. Noen klaner har private hærer med leiesoldater for å beskytte sin posisjon. Stemmekjøp, politiske verv som går i arv, vold som del av den politiske kampen og et korrupt statsapparat er med på å opprettholde klasseskiller. En kan få inntrykk av at makteliten ser seg tjent med å holde ”massene” i fattigdom for at de ikke skal bli en politisk trussel.

Illegale immigranter

http://blogg.misjonsalliansen.no/innlegg/article/79023

Mount Kinabalu

Vi dro til Malaysia for å bestige Mount Kinabalu, 4095,2 moh. Tross dårlig værmelding kom vi til topps uten å bli våte. Det regnet før vi startet, det regnet mens vi hvilte på Laban Rata og det høljet ned fem minutter etter at vi avsluttet turen.

Dagen før turen starter. Fjellet ruver og frister. Vi er litt spente på om knær og kropp vil holde.

Vi startet på 1800 moh og gikk 6 km opp til Laban Rata 3272 moh...ja det var BRATT og mange trappetrinn

Alt av mat og utstyr til overnattingsstedet blir bært opp daglig. Her tre kvinnelige muslimske bærere.

Begynner å merke høyden...vi har gått 5 km og steget 1135 m. Bare 1 km igjen til Laban Rata der vi skal spise og sove noen timer

Kl. 02.45 starter vi med hodelykt og hodepine, 3272 moh . 2 km senere når vi 3929 m...500 meter igjen til toppen og det er fortsatt mørkt

Smilet sier alt...nå er det bare å vente til sola står opp

Toppen så vi ordentlig først på veg ned igjen

Laban Rata, overnattingsstedet 3272 moh

To par slitne føtter slapper av etter turen. Fjellet skimtes i bakgrunnen. 8 1/2 km opp med en stigning på 2229 m, samme lengde og høydeforskjell ned igjen i løpet av 1 1/2 døgn ... jo det kjentes i bena.

29. oktober....alltid en bra dag!

Han er 52 år og forsatt like glad i biler.....



















......og dessert. Det er en utfordring å feire bursdag når hele familien er på andre siden av jordkloden. Heldigvis har han ei her som sørger for både pakker til frokost og dessert etter middagen. Telefonen er dessuten god å ha. Takk til alle som ringer :-)

Vi har vært en tur ut og her er bilder fra kveldens middag og nabolaget vårt.

Et av våre nabohus bygd etter at vi kom til Filippinene for snart to år siden.

Nabogata...en av hovedveiene gjennom Metro Manila. Dere som har vært her kan bare late som dere kjenner eksosen og støyen igjen.

Jula har vært her siden begynnelsen av september med juledekorasjoner og julemusikk på full styrke i alle kjøpesenter. Hva med et juletre laget av ølflasker? Lekkert!

Nå leker ungene igjen

På en sandbanke i Manila Bay bor det ca 100 familier.  De ble hardt rammet av tyfon tidlig i oktober.  Alle ble evakuert og 45 hus ble vasket bort.  Nå snekres det på nye hus, fiske og kullproduksjon er i gang og ikke minst, ungene leker igjen!

Manila Rocks

Kultur

Hjemmebrent

Pulo er en sandbanke i Manila Bay hvor det bor ca 100 familier.  De livnærer seg ved fiske og produksjon av kull

Drivved og annet gammelt eller ødelagt trevirke samles

Veden stables systematisk og tildekkes med blikkplater og sand

Bål fyres opp i den ene enden

Brennes med liten oksygentilførsel.  Røyken legger seg som en sur "tåke" over hele øya og påvirker helsa til de som bor der

Ferdig kull avdekkes etter brenning

Kullet pakkes i plastposer for salg. Kr. 3,50 for en pose på markedet

Tidlig krøkes...

Pakket og klart for salg

Fraktes til markedet

På fjelltur i Manila

Jeg liker fjell og jeg nyter å gå på fjelltur. Denne uka har jeg vært ved et fjell i Manila som ikke kan sammenlignes med Illimani i La Paz..  Det gir ganske andre assosiasjoner og tanker når fjellet består av søppel. I 2000 kollapset fjellet på bildet og flere hundre ble drept. Den delen av søppelfyllinga ble derfor stengt, men like ved er aktiviteten i dag i full gang. I dette området bor det mennesker tett i tett. Ungdomsskolen i nærheten har over 90 elever i hver klasse. Legene på helsesenteret forteller om mange helseproblem blant befolkningen.
Hverdagen for utrolig mange mennesker på Filippinene består av ganske andre utfordringer enn det vi opplever i Norge.

Rundt 18 millioner innbyggere i Metro Manila produserer mye søppel og her er et av stedene der søppelet sorteres og lagres

Etter tyfonen

Tyfon

Som de fleste sikkert har hørt og sett på nyhetene var det tyfon i Manila i går. Ingen fare med oss, vi bor godt. Flere steder derimot stod vannet høyt. Mange ble evakuert, også familier i lokalsamfunn Misjonsalliansen samarbeider med.

Kontoret var stengt i går. Vi var hjemme på grunn av oversvømte veier og nedblåste trær. Frustrerende å se på TV at folk vasset i gatene med vann til livet eller satt på taket for å hindre at det blåste av uten at vi kunne hjelpe. Vi holdt kontakt med noen av våre kollegaer som via sms ble oppdatert på situasjonen i våre arbeidsområder. De familiene som ble hardest rammet bodde nær sjøen. Springflod, enorme bølger og kraftig vind tok husene deres. Evakuering ble iverksatt og alle kom seg etter hvert i sikkerhet. Vi har inntrykk av at myndighetene gjorde en god jobb i dagene før og under tyfonen. Misjonsalliansen vil hjelpe de hardest rammede der vi jobber med å få eget tak over hodet igjen

Trist og urettferdig for alle som mistet hjem og eiendeler i går.  Husk på dem!

The Bell

The Bell er en prisbelønt dokumentarfilm fra Filippinene (6 1/2 min. lang).  I tillegg til å ha et tankevekkende budskap, gir den et godt bilde av hvordan mange filippinere lever og "industrien" knyttet til søppelfyllingene.  Den viser Misjonsalliansens målgruppe og beskriver håpløsheten og håpet på en sterk måte.  God fornøyelse.

Ut av kaoset i byen

Vulkanen TAAL, en av verdens minste og farligste vulkaner.

 I helga dro vi ut av Manila for å trekke inn frisk luft, nyte utsikt og ikke minst få rørt litt på skrotten. Turen gikk til Tagaytay, cirka to timers kjøretur (dersom trafikken ikke er for ille).

Les mer om vulkanen Taal her:

http://www.vulkaner.no/v/volcan/taal.html

Har det bra ja!

Noe av utsikten fra hotellrommet

Drømmen om ei lyspære

Da jeg for en stund siden besøkte et område i Metro Manila, satt en gruppe barn og tegnet. En av foreldrene drev sommerskole for å forberede barna til skolestart. På Filippinene må man nemlig kunne å lese og skrive før man får begynne på skolen.

Området er en gammel søppelplass, en ulovlig bosetning uten strøm og vann. Det er lett å forstå at et lite barn kan ønske seg både et hus med skikkelig tak og ei lyspære:

Glimt fra ei arbeidsuke

Det er nå to uker siden vi kom tilbake til Filippinene og hverdagen er i full gang. Det er en overgang å komme fra Norge til en by med rundt 18 millioner innbyggere, mye støy, trafikk og forurensning. Varmen og fuktigheten trives vi med så det går greit.  Det tar litt lengre tid å venne seg til at joggeturen må foregå på tredemølle.

I organisasjonen jobbes det med mange ulike prosjekt og i Manila har vi nå godt over 4000 fadderbarn i tillegg til at det drives samfunnsutviklingsprosjekt i tre områder. På Marinduque jobber vi med samfunnsutvikling i ti småkommuner. 54 ansatte og flere hundre frivillige er viktige brikker i arbeidet.

Tirsdag var tre ledere fra interesseorganisasjonen i San Pedro på møte hos ordføreren der de presenterte sine planer for utvikling i området. Sammen med Misjonsalliansen har de undersøkt hvilke behov som bør prioriteres og nå ønsker de et samarbeid med de lokale myndighetene.

Gemmam, Nonette og Ellen er alle frivillige ledere og jobber entusiastisk for å få til et bedre lokalsamfunn. Misjonsalliansen er en viktig partner som bidrar med opplæring, teknisk og finansiell støtte.

Kvinnene øver seg i bilen før møtet med ordføreren. De har forberedt fremlegget godt og tar nå en siste puss på hvordan de skal presentere planene sine. Blant annet er de i gang med å bygge et helsesenter, og ønsker at myndighetene skal bidra med helsepersonell og utstyr.

Her er en gjeng av de ansatte sammen de tre etter møtet. Ordføreren sa han vil støtte prosjektene, så nå gjenstår videre planlegging for samarbeidet med de ulike lederen innen helse, undervisning og inntekstbringende arbeid.

De siste ukene har rundt tusen ungdommer og voksne deltatt ved seminarer om HIV og AIDS. Misjonsalliansen arrangerer de for ungdommer som er med i fadderprogrammet. Foreldrene deres har hatt egne seminardager. 

Onsdag var det en gruppe foreldre som fikk informasjon om viruset som fortsatt for mange er veldig skremmende. Det er mye stigmatisering av personer (også barn) som lever med HIV. Det er dessuten veldig få som tester seg og det hersker stor uvitenhet blant folk om HIV og AIDS. Dette ønsker doktor Olive å gjøre noe med ved å gi faktakunnskap og oppmuntre folk til å bry seg og vise omsorg istedet for å utestenge.

Antallet personer som får påvist at de lever med HIV øker dramatisk og man frykter dessuten store mørketall fordi det fortsatt er få som tester seg.

Seminaret starter med sang og "icebreaking"

Dr. Olive har i mange år jobbet med mennesker som lever med HIV eller AIDS. Nå bruker hun tiden til å gi opplysning og prøver å få folk til å forebygge, teste seg og ikke minst være til støtte for andre. Hun er brennede engasjert og ser på dette som sitt kall eller oppgave i livet.