Kampen for tilværelsen

De fattigste i Metro-Manila har ikke råd til bolig. I stedet blir de beboere i såkalte "squatter areas" -  ulovlige slumområder. Et ubebygd eller åpent område blir invadert og innen kort tid kan mange tusen familier ha bosatt seg der i skur bygd av finérplater, papp og plastduk. Etter en tid vil noen begynne å støpe vegger og kanskje bygge en ekstra etasje. Områdene vil også etter hvert få strøm og vann til vannpost, men neppe kloakk eller andre fasiliteter. Metro-Manila her mange slike områder.

Metro-Manila er betegnelsen på Stor-Manila som er organisert som en samling av 16 byer, men oppleves som én sammenhengende gedigen by. Vi bor i Quezon City, som er den største med ca 2,6 millioner innbyggere. Quezon City har flotte boligområder og mange skyskrapere, men også store slumområder med illegal bosetting.

I går ettermiddag og kveld (23. september) var det trafikkaos i Quezon City. Et relativt hverdagslig fenomen som egentlig ikke er et problem i forhold til de problemene beboerne i slumområdene har. Men likevel, alltid spennende å prøve å finne ut hvorfor trafikken står dønn stille i timevis.

Her er link til en interessant og typisk nyhet fra i går som beskriver litt av livet i Quezon City. De fattigste mister det lille de har og fordrives ved at skurene deres rett og slett rives. Formelt og legalt kanskje korrekt, men like fullt ble i går ca. 6.000 familier (35.000 mennesker, 20 % av Trondheims befolkning) forsøkt fordrevet fra en usikker tilværelse til en enda mer usikker fremtid.

Myndighetene har program for ”relocation”, forflytting til andre områder, vanligvis utenfor Metro-Manila. Dessverre er tilbudet kun en enkel bolig, mens basistjenester ofte mangler (se nederst i artikkelen). I tilegg vil ikke folk bo på stedene som tilbys fordi de er langt fra arbeidsplasser og markeder, og transport er dyrt når en i utgangspunktet ikke har noe å betale med.

Les og fortvil!

Development Management

Ole Martin har vært på kurs, tre uker med Development Management ved Asian Institute of Management (AIM). Tre morsomme og til dels lærerike uker. Klassen besto av fire fra Buthan (ministat med 600.000 innbyggere, så de var godt representert), en fra Bangladesh, en fra Etiopia, to fra Norge og fem fra Filippinene, hvorav en pater og tre fra narkotikapolitiet. Spennende forsamling og friske ytringer. Ganske fasinerende å observere at til tross for svært ulik bakgrunn har vi likevel mye til felles. Det var lett å bli kjent og kjekt å jobbe sammen noen dager.

AIM’s undervisning er basert på case studies, virkelige case fra Asia. Med kunnskapsrike forelesere som kjente historiene og kunne krydre med tilleggsopplysninger og anekdoter, ble det ofte moro. Foreleserne imponerte med stor faglig tyngde. Flere har fortid som departementsråd og rådgivere på høyt politisk nivå. Det gjorde dem svært interessante å lytte til, men i et superkorrupt land hvor politikerne regnes som de verste, er bakgrunnen nødvendigvis ikke bare positiv, sett med utenlandske øyne. Uansett, flinke folk.

Undervisningen gikk fra 8:30 til 17, med tre innlagt måltid (vi er da tross alt på Filippinene!). Ofte var det lekser i tillegg og mye drilling i analyse, bruk av ulike verktøy og presentasjon. Nest siste dag fikk vi overraskende beskjed om å utarbeide vår egen organisasjons ”re-entry” plan, med omarbeidet visjon, misjon, mål, hovedresultatområder, indikatorer, bærekraftsplan og hele pakken. Skulle presenteres neste morgen for flere av foreleserne og beste presentasjon ville bli premiert. Råstress! Siste dag, når vi møtte, ble vi derimot presentert en annen oppgave som skulle løses i løpet av 2 timer, deretter presenteres, bedømmes og premieres. Vi er fortsatt ikke sikre på om det skjedde en feil eller om vi bare ble skikkelig kjørt.

Siste dag skulle vi for øvrig møte i nasjonaldrakt til avslutningsseremoni. Den ble avholdt i representative lokaler med fire taler, omstendelig introduksjon av hovedtaler (skolens president), nasjonalsang og høytidelig overrekkelse av eksamensbevis og bestemanns-premier. Alt ble behørig fotografert. Det hele ble avsluttet, selvfølgelig, med mat. Avslutningsseremonien var i seg selv verdt hele kursavgiften!

Kanskje dere er naboer?

Etter innsjekk og bagasje-kontroll på flyplassen i Manila gjenstår det mest spennende - passkontrollen. Med nytt visum-kort i lommeboka og stempel i passet håper jeg at alt er i orden, men litt uro er tilstede. Jeg vet jo at andre har måttet betale ganske mye for å få lov til å reise ut av landet, så det er ingen selvfølge at alt skal gå greit. Passkontrolløren, en mann i 50-60-årene, snakker et slags engelsk og babler i vei om Trondheim og noe jeg ikke helt skjønner. Jeg tar opp lommeboka og henter frem mitt nye visum, ser spørrende ut og lurer på "Hva gjør jeg nå?" Mannen smiler bredt og sier: "Liv Ullmann, she is from Trondheim. Maybe you are neighbours?  Will you meet her there?"

- Vi sprang for livet - Misjonsalliansen.no

- Vi sprang for livet - Misjonsalliansen.no

Religion på Filippinene

Tradisjonelle religioner er en kilde til trøst, tro og kulturell stolthet blant mange filippinere. Animisme er til stede i store deler av befolkningen som en understrømning til de dominerende religionene, blandet med kristen og islamsk tro.

Buddhisme og taoisme på Filippinene er hovedsakelig begrenset til kinesiske, japanske og koreanske bosettinger. Buddhister utgjør ca tre prosent av befolkningen. Islam nådde Filippinene i det 14. århundre gjennom handel med Malaysia og Indonesia. Filippinske muslimer utgjør rundt fem prosent av befolkningen og er konsentrert på øya Mindanao.

San Augustine Church, Intramuros, Manila.  Filippinenes eldste eksisterende kirkebygg

Kristendommen kom til Filippinene med Ferdinand Magellan i 1521. På slutten av det 16. århundre, når Spania offisielt gjorde krav på øygruppa og oppkalt den etter sin konge, ble katolisismen godt plantet av soldater og misjonærer. Misjonsaktivitet under Spanias, og senere USAs kolonistyre, forvandlet Filippinene til det første av tre kristne land i Øst-Asia. De andre kristne nasjonene er Øst-Timor og Papua Ny Guinea. Mange mener at også Sør-Korea bør regnes som en kristen østasiatisk stat.

Greenbelt Chapel, Makati (Metro Manila)

Ca 90 % av den filippinske befolkningen tilhører den kristne tro. Katolisismen er den dominerende religionen, og det største kristne kirkesamfunnet. Det antas at i overkant av 80 % av befolkningen er nominelle katolske kristne. Landet har en tydelig romersk katolsk tradisjon, og spansk katolisismen er sterkt integrert i kulturen. Det kommer klart til uttrykk gjennom religiøse feiringer og prosesjoner hvor store folkemengder deltar, i tillegg til alminnelig talemåte og utstrakt bruk av kristne slagord på blant annet kjøretøy. Den romersk katolske kirke er også de facto statsreligion på Filippinene.

Protestantismen kom til Filippinene med amerikanerne på begynnelsen av det 20. århundre. I 1898 gikk Filippinene fra å være spansk kolini til å bli kolonisert av USA. Protestantiske amerikanske misjonærer fulgte snart etter. I dag er ca 10 % av befolkningen protestantiske kristne.

Kirken ved Silliman University, den første protestantiske skolen på Filippinene og det første universitetet grunnlagt av amerikanere i Asia

Protestantismen på Filippinene har alltid blitt assosiert med USAs innflytelse. Alle de største kirkesamfunnene i USA sendte misjonærer til Filippinene. Der nådde de i første rekke frem blant enkelte ikke-katolske stammer og blant den urbane middelklassen. Mange amerikanske lærere som jobbet i det nye filippinske offentlige skolesystemet var også protestanter, og la grunnlaget for nye kirker. Under amerikansk kolonistyre opplevde filippinere som konverterte til protestantismen ofte økt sosial status. Enkelte ble nasjonalt fremtredende og bidro til de protestantiske kirkenes vekst. Filippinene har i dag verdens 13. største protestantiske befolkning med nesten ni millioner tilhengere.