Den blomstrende vannplanten

Manila eller ”MayNilad” som var det opprinnelig navnet, betyr “hvor den blomstrende vannplanten gror”. I dag sliter byen med å leve opp til betydningen av navnet.  Klimaet er en drøm for en frossen nordmann; sjøen holder alltid badetemperatur, sola skinner støtt og palmer vokser vilt.  Men Manila er nr. 172 blant 221 byer på Eco-city-ranking foretatt av Mercer Institute i 2009. Rangeringen er basert på graden av luftforurensing, tilgang til vann og drikkevann, og effektiviteten i håndtering av avfall, kloakk og trafikk. Undersøkelsen foretas årlig, og Manila går feil vei på rankingen. Hvis ikke utviklingen snus, vil ingen ting, og aller minst vannplanter, kunne blomstre i mangelen av plass og rent miljø.

Manila Bay er en viktig kilde til mat, sysselsetting og rekreasjon for ca. 23 millioner filippinere som bor rundt bukta. Virksomhet knyttet til området står for 55 % av landets brutto nasjonalprodukt. Allerede i 1999 ble Manila Bay erklært som forurensing “hotspot” av Partnerships in Environmental Management for the Seas in East Asia. Siden den gang er situasjonen forverret ved at befolkningstettheten rundt bukta øker uten at myndighetene makter å løse forurensningsproblemene.

Vannforsyningen i Metro Manila er svært mangelfull, spesielt for de som bor i utkanten eller i slummen. Mange har fortsatt manuell pumpe i nabolaget som eneste vannkilde, og drikkevann må kjøpes. Kun 11 % av befolkningen i Metro Manila er tilknyttet kloakk i rør. Mesteparten av kloakken går i åpne grøfter og kanaler ubehandlet rett ut i Manila Bay.

Luftforurensning er et annet stort miljøproblem, hovedsaklig på grunn av motorkjøretøyer og industri. Tall fra Verdensbanken for antall dødsfall som følge av luftforurensing viser at Manila er den tredje verste byen i Øst-Asia. Statistikk for antall tilfeller av alvorlig bronkitt som følge av luftforurensning er like nedslående lesing.

Høy befolkningstetthet, enorme trafikkproblemer, hovedflyplass i byen og stor byggeaktivitet høres. Støyproblemene i Manila er dårlig dokumentert, men vitneutsagnene er sterke og klare. En stille oase eller gode høretelefoner er gull verdt!

Manila ble en gang beskrevet som Østens perle. Nå flyter bokstavlig talt søppel i kanaler og elver og i gatene. Avfall kjøres usortert til store deponier. Mye sorteres ut av de som livnærer seg på resirkulering av plast og metall, men det er liten kontroll med avrenning og med det som ikke havner i deponier. Perleglansen har falmet!

Enebolig på landet

I småkommunen Pinakbulugan på øya Marinduque bor 86 familier. Hver familie har gjennomsnittlig fem barn og i noen familier bor besteforeldre og andre slektninger sammen. Stedet ligger noen kilometer fra sjøen og fra hovedveien på øya. Det er mulig å kjøre opp med firehjulstrekker, men barna som bor der har en lang og slitsom skoleveg.

For oss som besøker stedet er det idyllisk og eksotisk, men her har menneskene virkelig lite å leve av. Bildene sier sitt. Jeg fikk ta bilder hjemme hos ei eldre dame som bor der alene. Kjøkkenet er ikke akkurat utstyrt med det siste av utstyr.

 Komfyren:

Gjestfrie som alle filippinere er, klatret en mann opp i ei palme, hogg ned noen kokusnøtter og serverte oss ei nøtt hver.

Her planlegger Misjonsalliansen sammen med lokalbefolkningen å bygge nytt dagsenter. En av innbyggerne har allerede gitt tomt. Kvinnen på bildet jobber som frivillig med omtrent 40 barn, men med liten plass og lite utstyr. På Filippinene får ingen barn begynne på skolen før de kan lese og skrive, så det er helt nødvendig at barna får tilbud om noe undervisning tidlig.

Fra nøtt til såpe

Kokosnøtter er kjempeindustri på Filippinene. Payanas er en kommune i innlandet på Marinduque hvor Misjonsalliansen jobber. Der produseres råstoff til kokosnøttolje og såpe.  Modne nøtter hentes ned, røykes, kappes i biter med machete, tørkes og selges til oppkjøpere. Produktet selges videre til produsenter på Luzon (ei større øy hvor bl.a. Manila ligger). Pris for en kilo tørket kokosnøtt i Payanas er 14 pesos, ca 2 kroner.