En broder

Sist fredag kjørte Ole Martin med bilen full av gjester på drosje-grønt i et lyskryss og ble stoppet. Politimannen opptrådte høflig, ba om å få se sertifikatet og kunne informere om at førerkortet ville bli beslaglagt i tillegg til bot. Førerkortet ville han få igjen når boten ble betalt ved oppmøte på politistasjonen påfølgende mandag. Samtalen mellom politimannen (P) og Ole Martin (OM) var omtrent som følger:

P: ”I will have to confiscate your driver’s license, sir. I will give you a ticket and a temporary license. You will have to go to the police station in Makati on Monday to pay and to get your license back, sir.”

OM: ”I accept the ticket, but please let me have my driver’s license back now, sir. I will pay the ticket, but I have not got time to go to the police station to get my license back next week.”

De samme argumentene ble gjentatt flere ganger, sikkert i 15 minutter, noen ganger avbrutt av at politimannen konfererte med en kollega.  Ulikt tidligere erfaring opptrådte politimannen korrekt, og foreslo aldri at vi skulle gjøre opp på stedet uten kvittering.

Til slutt foreslo Ole Martin samtidig som han leverte ID-kort fra Misjonsalliansen: ”You may have my ID card instead of the driver’s license, sir.”

P (mens han så på ID-kortet med et voksende glis): “Are you a missionary? Are you a brother?”

OM: “Yes, I am a missionary and a born again Christian, sir.”

P (strålende): “So am I, sir, and you are my brother! About the violation, it is OK for now, sir, but next time.... Have a good trip, sir, and God bless!"

Ole Martin fikk igjen alle kort, ingen bot og vi kjørte svært overrasket videre mens latteren brøt løs i bilen. Alltid godt med en broder i nøden!

Klamt!

Regntiden har så smått begynt på Filippinene.  Det regner kraftig noen minutter eller timer hver dag, men det er skikkelig varmt mellom bygene og luftfuktigheten er formidabel.

Sist søndag var vi på gudstjeneste i et slumområde i Manila (se tidligere innlegg).  Med stinn brakke og 50 grader "real feel" temperatur, må det gå som det gikk, vi ble søkkvåte av svette.  Sjekk bildene!

Hilde "slapper av" i seteraden

Ole Martin med en "klam" hilsen (Ellen Dalland og Pedrito bak)

Sjekk Knut Magne Dallands (t.h.) fuktige fremtreden!

Kaos

Sist lørdag ventet vi besøk som skulle hentes på flyplassen, 45 minutters kjøretur hjemmefra ved normal trafikk.  Tropisk hett og sol da en ansatt sjåfør og Ole Martin i hver sin bil kjørte hjemmefra.  Etter noen minutter begynte det å øse ned.  Vidusviskerne på fullt hadde plutselig for liten kapasitet, hastigheten på tre/fire felts motorvei ble redusert til gangfart, det ble nesten helt mørkt og sikten redusert til baklysene på bilen foran.  Så ble det helt stopp.  På noen minutter var veibanen omdannet til ei elv.  På det dypeste vasset folk med vann til opp på brystet - på motorveien!  Det kraftige regnet, mye søppel i gatene som blokkerer dreneringen og stedvis høye murer langs veien gjorde sitt.  Trafikken i Manila er normalt crazy, nå ble den surrealistisk, sittende alene i en bil med nær null sikt og biler med og uten lys over alt som lette etter alternative ruter rundt "innsjøene".  Når en i tillegg er relativt ukjent og bare skulle følge etter en lokal sjåfør, ble opplevelsen nærmest skremmende.  Køene ble presset sammen, konstant kamp om hver millimeter både foran og til sidene, kjøring på fortau, på gresset langt til side for motorveien, biler som kjørte seg fast eller fikk motorstopp, busser og lastebiler som ga blaffen i alle "med"-trafikanter og midt oppe i det hele, en syklist uten lys.  Etter hvert også mye folk i "veien", folk som forlot busser og valgte å vasse i stedet.

Å rekke flyet ble en illusjon, overlevelsesinstiktet overtok.  Alle trafikkregler ble satt til side, kampen om millimetrene blandet med bønn om bedre sikt og fraværende motorstopp overtok. Selv vår lokale sjåfør opplevde situasjoen som spesiell, men kunne trøste Ole Martin med: "Det var din første flom, det blir verre".

Vi rakk ikke flyet.  Turen til flyplassen tok tre og en halv time. Våre gjester ble innkvartert på hotell ved flyplassen pga tidlig flight neste dag og vi startet på hjemturen. En annen kjørerute ble valgt og like raskt som flommen kom, tørket gatene opp.

Nestekjærlighet midt i slummen

I hjertet av slumområdet i Malabon ligger ei kirke. Etter en kronglete gåtur inn mellom falleferdige skur og hus, kloakkrenne midt i "gata", søppel, hunder, katter og rotter finner vi pastor Rastys kirke. Slumområdet er en av Manilas største og her er ekstrem fattigdom. Det er store problemer med gjenger, narkotika, alkohol, ødelagte familieforhold og misbruk.
 

Her startet Rasty opp kirke for noen år siden. Han jobbet da i ei stor kirke i et bra område, men sier han følte et kall til å jobbe i slumområdet. Han har ingen inntekt, men gjør en utrolig jobb for de som bor i området. De driver et omfattende barne- og ungdomsarbeid og ønsker at menneskene i området skal oppleve håp og kjærlighet.

Icery jobber nå som lærer og viser her fram klasserommet sitt

 

 På besøk hjemme hos Pia

Icery og Pia er to flotte ungdommer som er medlemmer i kirka og som bor i området. De fikk gjennom Misjonsalliansen besøke Norge for et år siden. Ei gruppe ungdommer reiste sammen pastor Rasty, bodde hos norske familier, besøkte menigheter og bidro med vitnesbyrd, sang og dans. De gjorde et sterkt inntrykk på alle de møtte. Den siste uka har noen av de norske vertsfamiliene vært her og besøkt ungdommene hjemme, sett skolene, kirkene og arbeidsplassene deres. Det har gitt mange sterke inntrykk som er umulig å formidle med tekst og bilder.

Hjemme hos Icery. Hennes søster bor på et lite rom i andre etasje med fem små barn

Ønsker De svensk eller filippinsk?

Alle menigheter i Norge må jobbe aktivt for å skaffe inntekter til drift.  Hvis medlemmene hadde gitt tiende ville økonomien for de fleste menigheter sett svært annerledes ut.  For mange av Misjonsalliansens samarbeidskirker i Manila ville trolig ikke tiende fra medlemmene hjulpet mye, når 10% av lite (eller ingen inntekt) er svært lite.  Da gjelder det å være kreativ.

Vi har tidligere skrevet om kirker med skoledrift (ikke ukjent i Norge), innkjøpskollektiv for medlemmene (ikke en svært levende ide i Norge nå) og produksjon for salg i regi av kirka.  (Det siste er en døende trend i Norge, men "alle" husker misjonsforeningene med husflidproduksjon til julesalg og basarer).

I regi av Misjonsalliansen arrangeres det livelihood (levebrød) kurs for pastorer.  Og her er et høyaktuelt, seriøst og kreativt forslag hentet rett fra kurset, til alle pastorer i Norge:

I og med at dere er i et service-yrke, ønsker å møte menneskers behov, vil gjerne komme tett inn på folk og ønsker å ta hele mennesket på alvor, hvorfor ikke starte massasjeinstitutt?  Behovet er sikkert stort, det er ikke behov for lager, frivillige kan trenes opp og kontaktpunktene er mange.  Men husk, en skikkelig filippinsk massasje er selvfølgelig dyrere enn en svensk, og må prises deretter.

Lykke til!  Trengs det flere råd, veiledning og opplæring, kontakt Norwegian Mission Alliance Philippines.  We are here to serve!
 
PS
På Filippinene er massasje en stor og seriøs bransje med massasjeinstitutt og spa på "hvert hjørne".  Tilbudet er mangfoldig og etter norsk målestokk billig.  Enda en grunn til å legge turen om Manila.

Det regner, det regner

Regntiden har startet, tror vi .  I hvert fall regner det, dvs. det regner ikke, det REGNER. Ikke vanlig trøndersk duskregn, men kattunger og mattefiller dundrer ned med full styrke, akkompagnert av tungt artilleri og fullt scenelys.  I følge kjentfolk er det foreløpig bare starten.  Ingen tyfon eller antydninger til flom ennå, det kommer senere.  Paraply er som i Bergen blitt en del av standard bekledning.  Angående paraply, den brukes flittig hele året, vekselvis som parasol og paraply.  Godt å holde seg både bleik og tørr.

Selv om det pøser ned skikkelig når det først regner, er det full syden-varm og vel så det hele tiden og topp vær mellom bygene.  Herlig, forfriskende, spennende og eksotisk!

På jobb uten gravide mager og nyfødte som skriker

Hvorfor må nordmenn dra til Filippinene for å gjøre en jobb her? Hva gjør vi her? Jeg (Hilde) har jobbet ei stund nå, vært på kurs ei uke og besøkt Marinduque igjen. I tillegg driver jeg fortsatt og lærer (prøver å lære...) tagalog. Mine oppgaver er først og fremst å sørge for at dere i Norge får informasjon om arbeidet her og at flere får lyst til å bli støttespillere. Det vil si at jeg skal sørge for at det kommer nyheter på de ulike websidene og til bladet vårt Tsjili. Jeg jobber i Sponsor Relation Team, avdelingen som har ansvar for alle fadderavtaler, oppfølging og rapporter. I tillegg er jeg med som konsulent i forhold til helse, veileder studenter og tar i mot besøkende.

På besøk i en kirke som driver sommerskole for barn i nabolaget.

Jo da, jeg savner gravide mager og nyfødte som skriker! Jeg savner alle mine flotte kollegaer i Norge og jobben som jordmor, men samtidig er det utfordrende å jobbe med nye oppgaver i en annen kultur og med andre språk. Et besøk ute i slumområdene gjør at en får lyst til å fortsette. En kjøretur er nok til å oppleve de voldsomme kontrastene. Noen av oss vokser opp med alle muligheter åpne, mens det store flertallet strever og har lite eller ingenting.

Behovet blant barn og unge her på Filippinene er enormt. Det er utrolig mange forsømte unger. Misjonsalliansen jobber spesielt mot denne gruppen, blant annet med hjelp til utdanning. Det er ikke en selvfølge for et barn her å få gå på skole. Familien har sjelden råd til transport, skoleutstyr og tapt arbeidsfortjeneste. Mange barn jobber for å bidra til at familien får inntekt.

Fo to uker siden var jeg på kurs sammen alle helsearbeiderne i organisasjonen. For meg ble det en interessant kulturell opplevelse. Kurset ble holdt på Manila Universitet, og var om ledelse og prosjektarbeid innen helse. Fem dager, en times reise hver veg til og fra Manila (vi bor i Quezon City, Metro-Manila), 25 deltagere (8 fra Bangladesh) og utrolig mange og lange pauser med masse mat. Jeg har aldri tidligere opplevd en mer høytidelig overrekkelse av diplom for vel overstått kurs. Mange bilder ble knipset og flere taler holdt. Det var en annen måte å få overrekt kursbevis på enn det jeg har opplevd i Norge. Der ligger gjerne beviset ved utgangen siste dagen og navnet må en gjerne skrive på selv.  Jo, jeg lærte litt også, men hadde kurset vært i Norge ville det vært ferdig på to dager.

Drosjeturen til universitet var like spennende hver dag. Drosjesjåførene kjører gjerne 24 timers skift fordi de leier drosjen et døgn for ca 200 kr. Drosjen henger sammen… så vidt! Du er heldig dersom du treffer på en som vet akkurat hvor du skal. Hjemturen fra universitetet skulle vise seg å bli en utfordring, - det ble umulig å finne en ledig drosje. Tog/T-bane ble da løsningen (heldigvis sammen to andre kursdeltagere første dagen).  Egne vogner for kvinner gjorde at turen føltes tryggere, men utrykket "sild i tønne" fikk plutselig mening. Det var stappfullt i vogna da vi stoppet på stasjonene. Der sto en mengde kvinner og ventet, og alle presset seg inn i vogna da dørene åpnet. Jeg er glad jeg er minst et hode høyere enn de fleste her. Da fikk jeg i hvert fall litt luft og sikt.

Jeg opplever fortsatt at kulturen krever en del tilpassing og læring. For meg er det en utfordring å bruke lang tid på det meste og å kose meg med alle "meriendas"/snacks som serveres til alle tider. Det er ikke sjelden å bli invitert ut på gangen fordi de andre ansatte på kontoret ønsker å dele en snacks (varmt måltid + kaker + kokosjuice)!  Jeg prøver å sette pris på det, men det blir jo som å spise middag flere ganger hver dag! Det er vanskelig for en stressa nordmann å bli vant til filippinsk arbeidskultur. Tida har en annen betydning her (og er vel ikke like kostbar som i Norge heller hvor man opererer med helt andre lønninger).