I dag har vi vært i slummen og i det som er enda verre; nedbrent slum. For to uker siden var det
brann i et slumområde i Quezon City (Stor-Manila er oppdelt i flere byer. Quezon City er den største og den byen vi bor i). 2000 familier og minst 7000 mennesker ble husløse. Nå er de fleste tilbake i ruinene og har startet gjennoppbyggingen av slummen.
Hilde var invitert med av bekjente som frivillig helsearbeider for organisasjonen Springboard Foundation. Den har ingen ting med Misjonsalliansen å gjøre. Ole Martin var med som sjåfør og disponibel.
I løpet av noen minutter ble det satt opp noen stoler og bord halvveis inne på fortauet i ei trafikkert bygate i utkanten av slumområdet. Et nedbrent butikklokale ble ryddet (med spader) og fungerte som apotek. Tre leger, to sykepleiere og åtte, ti andre var med. Så var det bare å ordne køen. Alle fikk målt vekt og temperatur før de fikk behandling av lege og evt. sykepleier for sår og annet.
- En gutt på ti kom med et dypt kutt under foten. Han gikk uten sko og var "møkkete".
- Ei ung mor kom sammen sønnen på under ett år. Mora hadde store brannskader på den ene siden av kroppen. Gutten var stygt forbrent på brystet og magen.
- En eldre mann feilet ikke noe spesielt, men fikk litt omsorg før han tuslet tilbake til pappeskene på ei nærliggende bro, og var hjemme.
- Ei jente på åtte var hoven i kinn og øre. Kusma? Tannverk? Allergi? Sannsynligvis hadde hun fått juling, uten at mora kunne redegjøre for hva som hadde skjedd.
- Ei mor kom med to magre barn fulle av sår som ikke fikk annen diagnose enn at de var underernærte, sultne og blakke.
Alle som kom fikk gratis hjelp, ute, på gata, 35 i skyggen, mens trafikken dundret forbi og klokakklukta reiv i nesen. Og vi? Vi slo på aircondition i bilen og kjørte hjem etter fire timer til dusj, vaskemaskin og kjøleskapet fullt av kald drikke. Verden er blodig urettferdig, og du og jeg som er født i Norge er vinnerne!
