Vi har bestemt oss for å bli medlemmer av Union Church. Det er en internasjonal kirke hvor alt går på engelsk. En stor og aktiv kirke med mye folk på alle gudstjenester. Gudstjenestene er ulike i formen og rettet mot forskjellige målgrupper. Kirka ligger i Makati, 25 minutter hjemmefra med bil på søndag morgen når det ikke er mye trafikk.
"Vår" gudstjeneste starter 8:30 og er uformell og enkel, med mye lovsang og etter vår forstand med inspirerende, god og klar forkynnelse. Vi trives allerede. Mange hyggelige mennesker som deltar i et variert og stort arbeid. Når en av pastorene i tillegg minner om vår egen gode venn og fremragende pastor fra Salem i Trondheim, Jann Even Andresen, ble valget enkelt. Å stå sammen mange hundre mennesker fra forskjellige land og synge de samme sangene som i Salem, er også en god opplevelse som gir mersmak. Nå leter vi etter et lite fellesskap tilknyttet kirka å være med i.
Ole Martin har svelget mange av sine prinsipp og blitt medlem på helsestudio, "Fitness First Eastwood City". Årsaken til omvendelsen er voksende alder og mage i tillegg til dårlige alternativ. Alle veier er asfaltert, "marka" er svært langt unna, temperaturen og luftfuktigheten er mildt sagt høy og luftforurensingen i Manila er enorm. Nå trener vi begge på tredemølle og løfter jern, trykker på apparater og speiler oss ca tre ganger i uka. Heldigvis er stedet innefor gangavstand hjemmefra (ypperlig oppvarming i +33 grader) og har åpent tidlig og sent.
onsdag 28. april 2010
mandag 26. april 2010
Fasinerende og utfordrende
Filippinere er selvfølgelig ulik nordmenn. Det er fasinerende og spennende, men også utfordrende. I Stor-Manila bor det et sted mellom 15 og 20 millioner mennesker, 3-4 ganger så mange som i hele Norge. Det gjør noe med folk.
Vi møter nå mer eller mindre fast på kontoret. Begge deler vi kontor med flere filippinere. Kontorene er små, pultene er små og til og med kontorstolene er små. Mange filippinere elskerå spise - gjerne hele tiden. "Am snack" (formiddagsmellommåltid) og "pm snack" (ettermiddagsmellommåltid) er like selvfølgelig som lunsj. Snacks fortæres gjerne ved arbeidsplassen, akkompangert av høylydt samtale på tagalog (filippinsk). Når de gjerne tar en trall ved kontorpulten i tillegg, er arbeidsmiljøet fulkomment. Fasinerende og så absolutt utfordrende.
En svært nærliggende konklusjon etter å ha bodd i Manila noen måneder er at filippinere elsker støy. Det er lyd over alt. Trafikkstøy er det ikke så mye å gjøre med i en by som sliter med alt for mange biler, men over alt hvor det er mennesker er det musikk - høy musikk. Gjerne flere musikkilder samtidig som konkurrerer om oppmerksomheten. Mange musikkanlegg bærer også preg av å ha vært misbrukt. Høyttalere er sprengt og kvaliteten på musikken (støyen) er deretter. Som om ikke det var nok, synger mange filippenerne med, enten de kan synge eller ikke. Frimodigheten er stor. Forrige helg var vi på familiedag sammen alle ansatte i misjonen (en dag som hadde fortjent egen omtale). I badeparken vi besøkte var det utleie av video-oke-anlegg (i flertall). Da snakker vi ikke om små anlegg til forsiktig og intimt bruk, men skikkelige PA-anlegg som høres! Og folk synger frimodig. Fasinerende og utfordrende.
Trafikken har vært omtalt i bloggen før. Å kjøre i Manila føles av og til som å være på racer-banen (tror jeg, jeg har aldri kjørt løp). Det er om å gjøre å komme først frem, og det meste er lov. Mye sniking, lurekjøring, egoisme og lite hensyn. Busser er store og tunge. De tuter og dundrer i vei, så det er bare å passe seg. Politikere kjører med blålys og kraftige horn, og gjerne med eskorte, motorsykkel foran og en bil to meter bak politikerens store svarte SUV med sotete ruter. Utrykkningskjøretøy med blålys er det derimot ingen som bryr deg om, de står i kø. En skal være frisk for å bli syk og trenge ambulanse her. Jeepneys, de lokale minibussene, bruker et til to felt av motorveien som holdeplass, og smyger og snirkler seg frem i trafikken. Karosseriene er mye dekorert, både med kunstlakk og all verdens stæsj som gjør de både lengre og bredere enn nødvendig. Kantete og tunge kjøretøy som en helst skal holde seg unna. Mopeder er det over alt. De snirkler seg frem på kryss og tvers og kjører forbi på begge sider. Hyppig speilbruk er like viktig som å se fremover, som å gjette på hvor bilen i feltet ved siden av skal (eller i hvert fall bilen som er ved siden av enten det er et felt der eller ikke), som å prøve å gjette på hvilket felt som beveger seg raskest (jamfør kassakøen på super'n), som å unngå å meie ned en fotgjenger som krysser motorveien, som å forstå at hele køen i full bredde forskyver seg som en stim ett til to felt til høyre når vi nærmer oss en U-turn. U-turn er en lovlig usving-sluse på motorveien. Så absolutt fasinerende og utfordrende.
Filippinere er et kjønnsforrvirret folk. Tagalog skiller ikke på hankjønn og hunkjønn i språket og det overføres til engelsk. I tillegg er de fleste filippinere svært høflige og bruker høflighetsform i alle setninger når de snakker til noen de mener er eldre eller overordnet. Hver for oss blir vi ofte tiltalt med både "sir" og "mam" i samme setning, gjerne ispedd "po", som er høflighetsformen på tagalog. Ole Martin kan godt møtes med "Good morning mam po" på kontoret om morgenen. De er heller ikke så nøye på å skille mellom "he" og "she". Det gjør det litt ekstra spennende når en skal på toalettet på noen restauranter som har merket dørene med nettopp "She" og "He".
Laydyboys er et fenomen som er utbredt på Filippinene. Ladyboys er gutter som er kledd og sminket som jenter. Du finner alle avskygninger, fra feminine gutter til rene transvestitter. Hvilken seksuell legning de har vet ikke vi, men bare et lite mindretall er prostituerte. En gutt kledd som jente på skole i Norge ville utvilsomt blitt utsatt for mobbing. Her er det akseptert, også i barneskolen. At alle aksepteres som de er er positivt, men en kan stille spørsmål ved om ikke kulturen i seg selv bidrar til å skape kjønnsforvirring. Fasinerende er det uansett.
Mye er spennende for trauste nordmenn fra småbyen Trondheim. Ta deg en tur og opplev filippinere og Manila. Fasinerende og utfordrende!
Vi møter nå mer eller mindre fast på kontoret. Begge deler vi kontor med flere filippinere. Kontorene er små, pultene er små og til og med kontorstolene er små. Mange filippinere elskerå spise - gjerne hele tiden. "Am snack" (formiddagsmellommåltid) og "pm snack" (ettermiddagsmellommåltid) er like selvfølgelig som lunsj. Snacks fortæres gjerne ved arbeidsplassen, akkompangert av høylydt samtale på tagalog (filippinsk). Når de gjerne tar en trall ved kontorpulten i tillegg, er arbeidsmiljøet fulkomment. Fasinerende og så absolutt utfordrende.
En svært nærliggende konklusjon etter å ha bodd i Manila noen måneder er at filippinere elsker støy. Det er lyd over alt. Trafikkstøy er det ikke så mye å gjøre med i en by som sliter med alt for mange biler, men over alt hvor det er mennesker er det musikk - høy musikk. Gjerne flere musikkilder samtidig som konkurrerer om oppmerksomheten. Mange musikkanlegg bærer også preg av å ha vært misbrukt. Høyttalere er sprengt og kvaliteten på musikken (støyen) er deretter. Som om ikke det var nok, synger mange filippenerne med, enten de kan synge eller ikke. Frimodigheten er stor. Forrige helg var vi på familiedag sammen alle ansatte i misjonen (en dag som hadde fortjent egen omtale). I badeparken vi besøkte var det utleie av video-oke-anlegg (i flertall). Da snakker vi ikke om små anlegg til forsiktig og intimt bruk, men skikkelige PA-anlegg som høres! Og folk synger frimodig. Fasinerende og utfordrende.
Trafikken har vært omtalt i bloggen før. Å kjøre i Manila føles av og til som å være på racer-banen (tror jeg, jeg har aldri kjørt løp). Det er om å gjøre å komme først frem, og det meste er lov. Mye sniking, lurekjøring, egoisme og lite hensyn. Busser er store og tunge. De tuter og dundrer i vei, så det er bare å passe seg. Politikere kjører med blålys og kraftige horn, og gjerne med eskorte, motorsykkel foran og en bil to meter bak politikerens store svarte SUV med sotete ruter. Utrykkningskjøretøy med blålys er det derimot ingen som bryr deg om, de står i kø. En skal være frisk for å bli syk og trenge ambulanse her. Jeepneys, de lokale minibussene, bruker et til to felt av motorveien som holdeplass, og smyger og snirkler seg frem i trafikken. Karosseriene er mye dekorert, både med kunstlakk og all verdens stæsj som gjør de både lengre og bredere enn nødvendig. Kantete og tunge kjøretøy som en helst skal holde seg unna. Mopeder er det over alt. De snirkler seg frem på kryss og tvers og kjører forbi på begge sider. Hyppig speilbruk er like viktig som å se fremover, som å gjette på hvor bilen i feltet ved siden av skal (eller i hvert fall bilen som er ved siden av enten det er et felt der eller ikke), som å prøve å gjette på hvilket felt som beveger seg raskest (jamfør kassakøen på super'n), som å unngå å meie ned en fotgjenger som krysser motorveien, som å forstå at hele køen i full bredde forskyver seg som en stim ett til to felt til høyre når vi nærmer oss en U-turn. U-turn er en lovlig usving-sluse på motorveien. Så absolutt fasinerende og utfordrende.
Filippinere er et kjønnsforrvirret folk. Tagalog skiller ikke på hankjønn og hunkjønn i språket og det overføres til engelsk. I tillegg er de fleste filippinere svært høflige og bruker høflighetsform i alle setninger når de snakker til noen de mener er eldre eller overordnet. Hver for oss blir vi ofte tiltalt med både "sir" og "mam" i samme setning, gjerne ispedd "po", som er høflighetsformen på tagalog. Ole Martin kan godt møtes med "Good morning mam po" på kontoret om morgenen. De er heller ikke så nøye på å skille mellom "he" og "she". Det gjør det litt ekstra spennende når en skal på toalettet på noen restauranter som har merket dørene med nettopp "She" og "He".
Laydyboys er et fenomen som er utbredt på Filippinene. Ladyboys er gutter som er kledd og sminket som jenter. Du finner alle avskygninger, fra feminine gutter til rene transvestitter. Hvilken seksuell legning de har vet ikke vi, men bare et lite mindretall er prostituerte. En gutt kledd som jente på skole i Norge ville utvilsomt blitt utsatt for mobbing. Her er det akseptert, også i barneskolen. At alle aksepteres som de er er positivt, men en kan stille spørsmål ved om ikke kulturen i seg selv bidrar til å skape kjønnsforvirring. Fasinerende er det uansett.
Mye er spennende for trauste nordmenn fra småbyen Trondheim. Ta deg en tur og opplev filippinere og Manila. Fasinerende og utfordrende!
tirsdag 20. april 2010
søndag 11. april 2010
Lars igjen, nå går det fremover
Utsikten fra sykehusrommet i åttende etasje viser noen få av Manilas mange skyskrapere.
torsdag 8. april 2010
Med førstehjelp på timeplanen
Disse bildene er fra Salambao sist mandag. Sykepleierstudentene Hilde Nevland og Malene Brekke hadde førstehjelpsundervisning for mødre, ungdommer og helsearbeidere.
Interessen var stor og smilet ofte tilstede når Hilde og Malene demonstrerte og forklarte. Kvinnene fortalte om egne erfaringer både med skader, sykdommer og behandling så det ble en gjensidig læring for oss alle.
De fleste som fikk helsesjekk var ungdommer og hadde vært med på dette før, men mange var likevel spente og grudde seg litt. Jeg ble imponert over hvor rolig alt foregikk med så mange ungdommer tilstede. Hilde og Malene assisterte legen, men startet dagen med et mini-kurs i førstehjelp for ungdommene. Det ble mye latter da øvelsene skulle prøves ut!
Abonner på:
Innlegg (Atom)