Magandang umaga!

Magandang umaga! Kumusta kayo?

Vi er i gang med språkstudier og er enige oss i mellom om at tagalog er vanskelig å lære for oss med teflonhjerner.  Selv om veldig mange snakker engelsk er det tagalog som er språket folk bruker til daglig.  Så det er nok viktig at vi lærer litt for å  forstå noe og kunne kommunisere med de som ikke kan engelsk.

Etter 2 1/2 uke i Manila har vi allerede begynt å trives.  Vi har møtt mennesker og vi har besøkt steder som gir sterke inntrykk.  Sist tirsdag var vi ute på områdebesøk sammen Jostein Garcia de Presno (direktør i NMAP).  Vi besøkte San Antonio først og fikk sett et dagsenter som drives for de minste barna, og vi møtte pastor Paulo som drev kirke for de som bodde i området.  Imponerende arbeid midt i slumområdet.   Da vi var der foregikk såpeproduksjon inne i kirken, de hadde dannet et kooperativ for å samkjøre innkjøp av varer, de hadde ungdomsgrupper og dataopplæring mm.  Pastoren hadde omtrent ingen inntekt, men kona jobbet slik at de klarte seg.  Overalt er det frivillige blant beboerne som brenner for det de gjør.

Like utenfor Manila ligger Laguna de Bay som er en stor innsjø.  Langs hele strandkanten der er det store slumområder hvor de fattigste bor.  Dette området ble veldig hardt rammet under flommen i høst, og det er fortsatt mye vann der.  Innbyggerne har nå begynt å reparere og sette opp nye "hus".  Det er vanskelig å beskrive besøket der,- området var rasert, men menneskene var i gang med å bygge opp igjen og møtte oss med smil og vennlighet.  Mange hadde bodd flere måneder på evakueringssenter og hadde mistet mye.

 

One life to live - make every moment count

Vi har besøkt en av Misjonsalliansen samarbeidsmenigheter i Manila. Zion church leier lokaler i tredje etasje i en forretningsgård i en bydel nord i Manila. Slitte lokaler, litt bortgjemt, godt (teknisk) utstyrt, mange engasjerte medlemmer, mange barn og rikt utrustet med sang- og musikkrefter - med andre ord ikke så ulik vår menighet Salem i Trondheim.

 

Fattige psykisk utviklingshemmede i Manila har i realiteten ikke noe tilbud, de gjemmes vekk. Zion church derimot driver daglig skole for ca 20 barn med psykisk funksjonshemning, eller "special kids" som de stolt kaller dem.

Etter gudstjenesten ble det denne søndagen holdt kurs i bruk av symaskin. En fabrikkeier som trengte flere arbeidere har lånt ut en maskin og menigheten tilbyr sine medlemmer og andre kurs for å sette de i stand til å søke jobb. Imponerende å se hvilken frivillig innsats som gjøres og menighetens evne til å ta livet på alvor. Over scenen hang det et banner med teksten "One life to live - make every moment count".

I går "fikk" vi bagasjen som ble sendt fra Norge før vi selv
reiste. Det ble en kulturopplevelse som vi gjerne skulle hatt på video.

Bagasjen ble oppbevart på "Peoples Cargo Center” på hovedflyplassen, hvor den måtte hentes personlig. Vi møtte opp med pass og papirer og håpet på en enkel utlevering. Vi var tidligere blitt rådet til å skaffe oss en ”broker”, uten at vi forsto hva det betydde, men ble straks plukket opp av en ”fixer” som så to hjelpeløse utlendinger. Han startet jobben med å lede oss gjennom byråkratiet. Vi fikk utlevert oversikt over alle 12 punkt vi måtte gjennom, og startet med å ta 10 kopier av alle papirer. Vi ble geleidet gjennom mange kontor med stempler og stadig nye skjema som måtte underskrives.  Vår ”fixer” ble etter hvert til to personer, og underveis overtok faktisk far til den ene og fullførte jobben. Dernest måtte vi identifisere ”vår” palle slik at en ”examiner” skulle kunne sjekke den. I mellomtiden var det ny runde på tre, fire kontorer med nye autorisasjoner og stempler.

En studie verdt i seg selv å se hierarkiet blant de (sikkert flere hundre) som var ansatt der. Rangen gikk klart frem av klesstil, størrelse på pult, plassering i lokalet, evt. air-condition, kjønn og alder. Etter hvert kunne våre ”fixere” regne ut at vi måtte belage oss på å betale ca kr 10.000 i toll og skatt, men at de selvfølgelig skulle bistå slik at beløpet ble lavere. Etter lang ventetid (i spenning utendørs i 30 grader og tissetrengt er det en utfordring) ble vi introdusert for tolleren som skulle gå gjennom våre ni kartonger. Det viste seg å være en eldre utrolig trivelig mann som nøyde seg med å åpne tre kasser og ønske oss velkommen til Filippinene. Dernest gikk turen innom fem nye kontor og betaling for oppbevaring, før vi omsider etter tre timers ”kulturvandring” kunne hente ut kassene. Vi endte opp med ikke å betale noe i toll og skatt og hadde hilst på sikkert 30 trivelige og blide ansatte som hver hadde sitt begrensede arbeidsområde.

Senere på dagen ordnet vi med filippinske førerkort, en liknende prosess med mange skjema, medisinsk sjekk (dop-test, syn, blodtrykk, vekt og høyde) og mye god hjelp til to bortkomne og forvirrede utlendinger.  Resultatet ble nye førerkort med bl.a. vekt spesifisert på kortet og slitsomme, men ubetalelige opplevelser i en fremmed kultur. Mon tro om utlendinger som ankommer Norge opplever norsk byråkrati på samme måte?

Da gjenstår bare utfordringen med å prøve om førekortene "fungerer". Trafikken kan virke kaotisk, men det blir sikkert til mange gode historier senere...........

Manila by er enormt stor og fasinerende! Vennlige og smilende mennesker overalt, et trafikkbilde som minner om kaos (men som fungerer på et vis ved at alle kjører siksak og fyller ut hver bidige ledige meter på vegen).  Det skal bli spennende og utfordrende å være sjåfør her!  Filippinsk sertifikat skal vi få ordnet etter hvert, og da er det bare å følge filippinske trafikkregeler (førstemann har retten og den som tuter bør man gi forkjøsrett).  Trøndersk treghet og forsiktighet vil ikke fungere her.  Skal man komme seg fremover er det bare å presse seg frem og glemme feltkjøring.
I dag har vi vært på sightseeing i en liten del av byen og sett Manila Bay, Intramuros (betyr "innenfor murene" og er en bydel fra den spanske kolonitiden, kun spanjoler fikk bo der tidligere), Manila Cathedral og Casa Manila (spansk kolonihus).  I Casa Manila fikk vi omvisning av minst to guider i hvert eneste rom,- utrolig mange ansatte på få kvadratmeter.  Dette gjelder overalt.  I butikkene er det gjerne 3-5 ekspeditører involvert innen man har betalt for èn vare.

Gatebilder fra Manila (uten alle bilene):

Like ved der vi bor

Manila Bay

Titan Street unit 12, her bor vi nå!

   -

Endelig i Manila

Nå er vi endelig på plass i Manila. Nyinnflyttet i rekkehus (Titan Street, unit 12) som er foreløpig bopel inntil vi finner en mer permanent bolig.  Camilla (Garcia de Presno, en av våre nye kollegaer) har tatt godt hånd om oss og gitt mye nyttig info og interessant guiding.  Vi kommer ikke til å lide nød, alt bortsett fra brunost er å få kjøpt - og langt billigere enn i Norge.

Førsteintrykket av Manila gir mersmak.  Fullt av små, smilende og utrolig høflige mennesker.  Mange.  Over alt.  Heftig trafikk med fargesprakende jeepneys (minibusser) og få trafikkregler.  Varmt og klamt (ca + 30, "kjølig" til Manila å være i følge fastboende), men vifter og aircondition hjemme og i butikker.

I helga er det sightseeing, kirkebesøk og sosialt samvær.  Til uka starter språkstudier og forhåpentligvis skole for Lars.  Bilder legges ut senere.

Nyttårsfeiring og like før avreise

Etter nyttårfeiring på Røros sammen familien er det nå på tide å pakke kofferten.  Onsdag 6/1 grytidlig setter vi oss på flyet til Amsterdam og deretter direkte til Manila,- 12.5 timer sammenhengende på det siste flyet!

Det er litt vanskelig å forestille seg varme og å pakke  sommerklær etter å ha opplevd 30 kuldegrader på Røros i dag.  Nyttårsaften ble feiret sammen nærmeste familie, og vi så hver eneste rakett som ble sendt opp fra hytta!  

Anbefaler bryllupsdag 31/12,- blir husket og feiret!!