Rismarkene i Banaue

Ingrid og Anne-Mette er på plass i Acropolis Village for å feire jul. En hel dag fikk vi til å komme oss etter 28 timer på reisefot. Første dag ble fylt med shopping, Starbucks, svømming, spa og en gastronomisk opplevelse på gresk restaurant om kvelden. Grytidlig morgenen etter bar det videre til Banaue's rismarker (på UNESCOs verdensarvliste, av filippinere selv kalt "det 8. underverk"), ti timer kjøretur nord for Manila. Frisk luft og fjellandskap er ikke hverdagskost for de tre fastboende i familien, noe de visste å sette pris på. Ms. Hilde Bringedal & Co (se bildet!) ble godt mottatt på ”høyfjellshotellet” i Banaue, etter mange timer i sprø trafikk.

En natt senere var vi på vei med jeepney og guide mot Batad (målet for fjellturen), en jeepney-tur vi nok ikke glemmer med det første. Gjørmete, dårlige veier delvis ødelagt av ras som følge av tyfoner, bratte skråninger mange hundre meter rett ned (til tider faretruende nært kanten) og møtende, fulle jeepney’er som passerte med centimeters margin, gjorde at vi satt med hjertet i halsen store deler av den 50 min. lange kjøreturen.

Guidet av en lokal tok vi oss fram til fots gjennom et disig og mystisk fjellandskap inn til Batad, en landsby som lever av ris de dyrker på terrasser laget av deres forfedre for 2000 år siden. 

 
Etter en omvisning i området, og møte med en 90 år gammel mann som danset regndans for å jage bort regnet, spiste vi lunch med panorama-utsikt over fjellene rundt oss. En fantastisk tur til et anderledes Filippinene med forhistorisk sus.

Nå er vi tilbake i Manila og har akkurat spist grøt med mandel, pyntet juletre og sett ”The same procedure as every year, James!”
                                                             gjesteskribent Anne-Mette

God jul fra Filippinene - Misjonsalliansen.no

God jul fra Filippinene - Misjonsalliansen.no

Bilder fra Manila

Hilde har vært på fotokurs og knipset bilder. Mange flotte motiv og gøy med sightseeing i Manila sammen 19 andre. Solnedgangen ved Manila Bay anbefales, den er flottere å oppleve i virkeligheten enn via foto! 

Hva med en annerledes julegave i år?

Fikk ungdommene vekk fra Torvet

Jordmor på helsesenteret - Misjonsalliansen.no

Jordmor på helsesenteret - Misjonsalliansen.no

Glimt fra Marinduque

Den siste uka har jeg møtt mange mennesker som har en hverdag totalt ulik min egen. På øya Marinduque jobber Misjonsalliansen i kommunene Torrijos og Buenavista. I mange landsbyer og småkommuner jobber vi sammen med befolkningen med landsbyutvikling. Infrastruktur, helse, utdanning og inntektsskapende arbeid (livelihood) er noen av komponentene i arbeidet.

Folk på Marinduque er fattige og  mange lever for under 6 kroner dagen. Helsetilbudet er dårlig (omtrent fraværende i mange landsbyer). De fleste bor i enkle hytter av bambus uten vann og kloakk og mange uten strøm. I samarbeid med de lokale myndighetene, frivillige leger, tannleger, sykepleiere og innbyggere ble det sist uke tilbudt helsesjekk i to av landsbyene. Flere hundre fikk kontroll og behandling hos lege eller de fikk trukket råtne tenner hos tannlege. Noen gikk hjem med nye briller, andre med medisiner eller vitaminer.

Det skjer mye positivt gjennom Misjonsalliansens arbeid på Marinduque. Barn og ungdom følges opp i forhold til skolegang og helse. Mange mennesker (både voksne og barn) deltar i frivillig arbeid. De blir engasjert i utviklingen av lokalsamfunnet og deltar på kurs og seminar. Sist tirsdag var det kurs for de som jobber med ernæringsprogram i landsbyene. Mange undervektige barn får mat og oppfølging gjennom programmet, og de som leder arbeidet får opplæring.

Har du lyst til å støtte arbeidet på Marinduque? Du kan bli fadder for et barn ved å registrere deg her:

BLI FADDER 

Vil du heller bli fastgiver, klikk her:

BLI FASTGIVER 

Ny leder ansatt

Endelig, da er det offisielt.  Misjonsalliansen på Filippinene har ansatt en filippinsk daglig leder.  Hun heter Roslynn Reyes og starter 1. januar.  Etter snart 35 års drift med kun norske mannlige ledere var det på tide, men det blir spennende og utfordrende.  Vi tror det blir positivt med en leder som kjenner lokal kultur og "koder", som snakker tagalog, som har et nettverk i Manila og som kan stå i stillingen i en lengre periode.  Som ved alle lederskifter, beror utfallet selvfølgelig på personen som er valgt.

For oss nordmenn blir det trolig en ny hverdag.  I starten blir det sannsynligvis mindre uformell kontakt med lederen og en filippiner vil nok sette sitt preg på organisasjonen på en måte som kan bli en utfordring for en nordmann.  Samtidig blir det spennende å se hvordan hun takler å ha flere utenlandske konsulenter i organisasjonen, ansatt i NMA Norge og med helt andre betingelser enn nasjonalt ansatte.

Uansett, vi gratulerer ny leder og alle ansatte og gleder oss!

KJØR!

Vi har skrevet om trafikken i Manila tidligere, men endelig har vi begynt å forstå reglene:

• Det fins ingen regler, uten den naturlige: Størrelsen bestemmer prioritet (med buss kjører du så fort du kan, later som du kjører racerbil, tuter og gir blaffen).
• All trafikk kjører primært i venstre felt, unntatt trafikken som kjører midt mellom felt.  Er alle felt opptatt, velg felt i motsatt kjøreretning eller kjør utenfor veien.
• Alle sjåfører plikter å hjelpe til med å slå rekorden for hvor mange kjøretøy som kan få plass i bredden på en tofelts veg.
• Å gi signal før du svinger er sett på som en dårlig vane. Overraskelser er morsommere.
• Når du kjører om natta, bruk helst fjernlys for maksimal blending. Alternativt kan du kjøre uten lys (se punktet om overraskelser).
• Tut og KJØR!
• Den som først blinker med frontlysene har forkjørsrett.
• Motorsykler bør kjøre forbi på innsiden og sikksakk mellom busser, jeepney'er og biler. For å gjøre spenningen størst mulig bør de absolutt ikke bruke refleks eller lys. 
• ALLE må bruke nødblink når det regner. Da blir kaoset fullkomment.
• Fotgjengere er minst og plikter å flytte seg i tide.
• Er du taxisjåfør, hjelper det med rus for å holde deg våken de 24 timene skiftet varer.
• Unntaket som bekrefter regelen om ingen forbud (fra en av gatene vi kjører daglig):  

Kyrie

Barnas dag - Misjonsalliansen.no

Barnas dag - Misjonsalliansen.no

Halloween

I dag (23. oktober) er det Halloween, eller egentlig ikke, men i village'n vår er det Halloween. Husene har vært pyntet i flere uker allerede, så kanskje like godt å få det unnagjort selv om det er ei uke for tidlig.

Forrige dagen fikk vi rundskriv fra styret i nabolaget med info om at kvelden for trick or treat er satt til 23. oktober. Alle foreldre ble oppfordret til ikke å kjøre ungene fra hus til hus eller kjøre følgebil pga. trafikkaoset og farene det ville medføre. I tillegg, som det sto, er det sunt for ungene å gå.

God lørdagskveld!

Lars 18 år og myndig

11. oktober 2010: En stor dag i familien! Yngstemann er 18. Dagen feires med full skoledag på Faith Academy og deretter tre timers trening hos fysioterapeut på Medical City. Trivelig!

Barneselskap med tale, leker og ballonger ble gjennomført i går ettermiddag mens jubilanten ennå hadde lite han skulle ha sagt. Våre norske kollegaer med familier feiret sammen med oss.

For 18 år siden ble Lars født i La Paz i Bolivia.  Søsknene lurte på hvorfor han var lys og uten hår selv om han var bolivianer.

Takk for 18 trivelige år, Lars!

Diakonia Day

 
Årlig arrangerer Misjonsalliansen Diakonia Day. Da siller alle ansatte opp for et ideelt formål. I år var temaet miljøvern og vi var på treplanting i regi av Trees for life foundation.  Organisasjonen har som mål å plante 1 milliard trær på Filippinene (se promo-video).

Trees for life founadation er stiftet og eid av tidligere guvernør Jose Antonio Leviste.  Han ble i 2009 dømt for mordet på en av sine medarbeidere og soner dommen i fengsel.

Fordi han er over 70, rik og har mange betydningsfulle venner, har han svært fri soning. Han bor i ei hytte med utsikt over en innsjø på et stort grøntareal inne på fengselsområdet. Han tar imot gjester og opererer nærmest helt fritt. Vi ble ikke stoppet eller kontrollert da vi kjørte dit han bor.

Som del av treplantingsprosjektet bruker han insattes arbeidskraft til en planteskole, han har skaffet seg sponsorer utenfra og organisere andre, som oss, til å plante. Vi plantet noen hundre trær på fengselsområdet like ved hytta til Leviste. I tillegg til treplanting var det høytidelig åpning av dagen med taler og hilsener og senere gaveoverrekkelser. Leviste selv underholdt med trylling og vitser (han var god!). Han hadde til og med invitert en nestor innen miljøvern på Filippinene til å kaste glans over dagen, og selvfølgelig var pressen invitert; radio, TV og aviser. Det kom 29 pressefolk! Sikkert positivt, men også en utfordring. Pressefolk tar betalt fra de som dekkes, og er følgelig godt smurt og betalt. Saken ble bl.a. referert i Manila Buletin, People's Tonight, Abante Tonight og på Channel 4 News (TV).

Været var dårlig med regn nesten hele dagen, men oppmøtet og humøret var topp. Til og med en del frivillige fra noen av våre samarbeidskirker stilte. Og selvfølgelig var det mye mat. De som var bleike nok (nordmenn) fikk sitte ved ex-guvernørens bord å spise, sammen men en annen tidligere medarbieder av Leviste, som hadde overlevd samarbeidet. Det gjorde vi også, med mange nye kulturelle og spennende inntrykk.

Kampen for tilværelsen

De fattigste i Metro-Manila har ikke råd til bolig. I stedet blir de beboere i såkalte "squatter areas" -  ulovlige slumområder. Et ubebygd eller åpent område blir invadert og innen kort tid kan mange tusen familier ha bosatt seg der i skur bygd av finérplater, papp og plastduk. Etter en tid vil noen begynne å støpe vegger og kanskje bygge en ekstra etasje. Områdene vil også etter hvert få strøm og vann til vannpost, men neppe kloakk eller andre fasiliteter. Metro-Manila her mange slike områder.

Metro-Manila er betegnelsen på Stor-Manila som er organisert som en samling av 16 byer, men oppleves som én sammenhengende gedigen by. Vi bor i Quezon City, som er den største med ca 2,6 millioner innbyggere. Quezon City har flotte boligområder og mange skyskrapere, men også store slumområder med illegal bosetting.

I går ettermiddag og kveld (23. september) var det trafikkaos i Quezon City. Et relativt hverdagslig fenomen som egentlig ikke er et problem i forhold til de problemene beboerne i slumområdene har. Men likevel, alltid spennende å prøve å finne ut hvorfor trafikken står dønn stille i timevis.

Her er link til en interessant og typisk nyhet fra i går som beskriver litt av livet i Quezon City. De fattigste mister det lille de har og fordrives ved at skurene deres rett og slett rives. Formelt og legalt kanskje korrekt, men like fullt ble i går ca. 6.000 familier (35.000 mennesker, 20 % av Trondheims befolkning) forsøkt fordrevet fra en usikker tilværelse til en enda mer usikker fremtid.

Myndighetene har program for ”relocation”, forflytting til andre områder, vanligvis utenfor Metro-Manila. Dessverre er tilbudet kun en enkel bolig, mens basistjenester ofte mangler (se nederst i artikkelen). I tilegg vil ikke folk bo på stedene som tilbys fordi de er langt fra arbeidsplasser og markeder, og transport er dyrt når en i utgangspunktet ikke har noe å betale med.

Les og fortvil!

Development Management

Ole Martin har vært på kurs, tre uker med Development Management ved Asian Institute of Management (AIM). Tre morsomme og til dels lærerike uker. Klassen besto av fire fra Buthan (ministat med 600.000 innbyggere, så de var godt representert), en fra Bangladesh, en fra Etiopia, to fra Norge og fem fra Filippinene, hvorav en pater og tre fra narkotikapolitiet. Spennende forsamling og friske ytringer. Ganske fasinerende å observere at til tross for svært ulik bakgrunn har vi likevel mye til felles. Det var lett å bli kjent og kjekt å jobbe sammen noen dager.

AIM’s undervisning er basert på case studies, virkelige case fra Asia. Med kunnskapsrike forelesere som kjente historiene og kunne krydre med tilleggsopplysninger og anekdoter, ble det ofte moro. Foreleserne imponerte med stor faglig tyngde. Flere har fortid som departementsråd og rådgivere på høyt politisk nivå. Det gjorde dem svært interessante å lytte til, men i et superkorrupt land hvor politikerne regnes som de verste, er bakgrunnen nødvendigvis ikke bare positiv, sett med utenlandske øyne. Uansett, flinke folk.

Undervisningen gikk fra 8:30 til 17, med tre innlagt måltid (vi er da tross alt på Filippinene!). Ofte var det lekser i tillegg og mye drilling i analyse, bruk av ulike verktøy og presentasjon. Nest siste dag fikk vi overraskende beskjed om å utarbeide vår egen organisasjons ”re-entry” plan, med omarbeidet visjon, misjon, mål, hovedresultatområder, indikatorer, bærekraftsplan og hele pakken. Skulle presenteres neste morgen for flere av foreleserne og beste presentasjon ville bli premiert. Råstress! Siste dag, når vi møtte, ble vi derimot presentert en annen oppgave som skulle løses i løpet av 2 timer, deretter presenteres, bedømmes og premieres. Vi er fortsatt ikke sikre på om det skjedde en feil eller om vi bare ble skikkelig kjørt.

Siste dag skulle vi for øvrig møte i nasjonaldrakt til avslutningsseremoni. Den ble avholdt i representative lokaler med fire taler, omstendelig introduksjon av hovedtaler (skolens president), nasjonalsang og høytidelig overrekkelse av eksamensbevis og bestemanns-premier. Alt ble behørig fotografert. Det hele ble avsluttet, selvfølgelig, med mat. Avslutningsseremonien var i seg selv verdt hele kursavgiften!

Kanskje dere er naboer?

Etter innsjekk og bagasje-kontroll på flyplassen i Manila gjenstår det mest spennende - passkontrollen. Med nytt visum-kort i lommeboka og stempel i passet håper jeg at alt er i orden, men litt uro er tilstede. Jeg vet jo at andre har måttet betale ganske mye for å få lov til å reise ut av landet, så det er ingen selvfølge at alt skal gå greit. Passkontrolløren, en mann i 50-60-årene, snakker et slags engelsk og babler i vei om Trondheim og noe jeg ikke helt skjønner. Jeg tar opp lommeboka og henter frem mitt nye visum, ser spørrende ut og lurer på "Hva gjør jeg nå?" Mannen smiler bredt og sier: "Liv Ullmann, she is from Trondheim. Maybe you are neighbours?  Will you meet her there?"

- Vi sprang for livet - Misjonsalliansen.no

- Vi sprang for livet - Misjonsalliansen.no

Religion på Filippinene

Tradisjonelle religioner er en kilde til trøst, tro og kulturell stolthet blant mange filippinere. Animisme er til stede i store deler av befolkningen som en understrømning til de dominerende religionene, blandet med kristen og islamsk tro.

Buddhisme og taoisme på Filippinene er hovedsakelig begrenset til kinesiske, japanske og koreanske bosettinger. Buddhister utgjør ca tre prosent av befolkningen. Islam nådde Filippinene i det 14. århundre gjennom handel med Malaysia og Indonesia. Filippinske muslimer utgjør rundt fem prosent av befolkningen og er konsentrert på øya Mindanao.

San Augustine Church, Intramuros, Manila.  Filippinenes eldste eksisterende kirkebygg

Kristendommen kom til Filippinene med Ferdinand Magellan i 1521. På slutten av det 16. århundre, når Spania offisielt gjorde krav på øygruppa og oppkalt den etter sin konge, ble katolisismen godt plantet av soldater og misjonærer. Misjonsaktivitet under Spanias, og senere USAs kolonistyre, forvandlet Filippinene til det første av tre kristne land i Øst-Asia. De andre kristne nasjonene er Øst-Timor og Papua Ny Guinea. Mange mener at også Sør-Korea bør regnes som en kristen østasiatisk stat.

Greenbelt Chapel, Makati (Metro Manila)

Ca 90 % av den filippinske befolkningen tilhører den kristne tro. Katolisismen er den dominerende religionen, og det største kristne kirkesamfunnet. Det antas at i overkant av 80 % av befolkningen er nominelle katolske kristne. Landet har en tydelig romersk katolsk tradisjon, og spansk katolisismen er sterkt integrert i kulturen. Det kommer klart til uttrykk gjennom religiøse feiringer og prosesjoner hvor store folkemengder deltar, i tillegg til alminnelig talemåte og utstrakt bruk av kristne slagord på blant annet kjøretøy. Den romersk katolske kirke er også de facto statsreligion på Filippinene.

Protestantismen kom til Filippinene med amerikanerne på begynnelsen av det 20. århundre. I 1898 gikk Filippinene fra å være spansk kolini til å bli kolonisert av USA. Protestantiske amerikanske misjonærer fulgte snart etter. I dag er ca 10 % av befolkningen protestantiske kristne.

Kirken ved Silliman University, den første protestantiske skolen på Filippinene og det første universitetet grunnlagt av amerikanere i Asia

Protestantismen på Filippinene har alltid blitt assosiert med USAs innflytelse. Alle de største kirkesamfunnene i USA sendte misjonærer til Filippinene. Der nådde de i første rekke frem blant enkelte ikke-katolske stammer og blant den urbane middelklassen. Mange amerikanske lærere som jobbet i det nye filippinske offentlige skolesystemet var også protestanter, og la grunnlaget for nye kirker. Under amerikansk kolonistyre opplevde filippinere som konverterte til protestantismen ofte økt sosial status. Enkelte ble nasjonalt fremtredende og bidro til de protestantiske kirkenes vekst. Filippinene har i dag verdens 13. største protestantiske befolkning med nesten ni millioner tilhengere.